Epilepsi hos hund

Jeg vet at flere havner på bloggen min etter å ha søkt på informasjon om hund med epilepsi. Det er faktisk noen av de mest brukte søkeordene for å komme hit. Epilepsi hos hund er ett tema jeg aldri vil bli ferdig med, og jeg vil forsøke å holde både meg selv, og bloggen, oppdatert. Derfor kommer denne artikkelen (som opprinnelig ble skrevet for over fem år siden) i en ny og oppdatert versjon).

Til deg som sitter og søker etter informasjon: Jeg beklager at du og hunden din er i en slik situasjon at du trenger denne informasjonen, men jeg håper at noe av det du leser på bloggen min vil hjelpe deg. Du må gjerne ta kontakt, hvis du føler for det. Jeg kan også peke deg i retning av større nettverk av mennesker som har vært akkurat der du er nå. Du er langt fra alene.

 

 

Epilepsi hos hund

Epilepsi er en  samlebetegnelse for anfall grunnet  funksjonsforstyrrelser i hjernens nerveceller. Anfallene kan arte seg på mange forskjellige måter. Det kan være alt fra rastløshet eller stirring ut i lufta, til kraftige grand-mal anfall med kramper og tap av bevissthet. Noen hunder har bare milde anfall nå og da, mens andre har hyppige kraftige anfall. Noen anfall sees kun i deler av kroppen, mens andre påvirker hele kroppen. Alt dette avhenger av hvilken del av hjernen, og hvor stor del av hjernen, som er affisert. Uansett er det som oftest svært skremmende å være vitne til at hunden får anfall, spesielt for første gang man opplever det.

Man sitter igjen med hundrevis av spørsmål, om hva som vil skje, hva man bør gjøre, hvordan hundens liv vil bli fra nå av, og om den i det hele tatt kan leve. Ettersom epilepsi kan arte seg så forskjellig fra hund til hund, finnes det ingen fasitsvar på disse spørsmålene. Epilepsi i seg selv er dog ingen dødsdom. Det første du bør gjøre, er å ta hunden med til dyrlegen for utredning.

Det skilles i hovedsak mellom to typer epilepsi. Idiopatisk epilepsi (primary) er medfødt og i noen tilfeller arvelig. Secondary epilepsy er typen hvor man finner en underliggende årsak til anfallene, som for eksempel ulike sykdommer, hodeskade eller hjernesvulst. Før hunden får diagnosen idiopatisk epilepsi bør det undersøkes at ingen av disse årsakene foreligger. På hunder med idiopatisk epilepsi vil man som regel ikke finne noe synlig galt med hunden.. De er jo gjerne like friske som andre hunder… all den tid de ikke har anfall.

Etter å ha utelukket underliggende årsaker til anfallene, har hunden fått diagnosen idiopatisk epilepsi. Hva nå?

 

Medisinering/behandling

Ofte vil ikke dyrlegen sette hunden på medisiner med en gang, de vil ofte vente og se om det kommer flere anfall først. Flere dyrleger er også restriktive med medisiner, dersom hunden ikke har mer enn et anfall i måneden. Dette vil bli vurdert opp mot hvor kraftige anfallene er, og ellers formen og situasjonen til hunden. Det kan ta tid å finne riktig medisin og dosering til hunden, men ikke mist håpet for fort. Det finnes flere medisiner og kombinasjoner man kan prøve. Dersom man føler at hunden lider for mye under utprøvingen av medisiner, er dette også noe du trygt kan ta opp med dyrlegen din.

Dersom ikke medisinen fungerer kan det være feil type eller feil dose til hunden. Det kan også være nok at vi ikke gir medsiner til rett tidspunkt eller til passende intervaller. Det kan være et uoppdaget underliggende årsak til anfallene slik som f.eks. hjernesvulst. Noen mage/tarm tilstander kan også påvirke hvordan medisinen blir tatt opp i kroppen. Andre ganger vet man rett og slett ikke hvorfor enkelte hunder ikke reagerer slik man ønsker på behandlingen de får.

Den vanligste medisinen å prøve har i mange år vært Fenemal. Det er tabletter man kan få i ulik styrke, som er raskt tatt opp i kroppen. Noen hunder får bivirkninger i form av sløvhet, tretthet, sjangling og økt drikkelyst, men hos de fleste blir dette bedre eller forsvinner helt, etterhvert. Fenemal kan gies i kombinasjon med kaliumbromid, en væske som kan blandes i maten. Kaliumbromid taes langsommere opp i kroppen, og om man starter med dette må man beregne ett par måneder før man kan oppnå den effekten man ønsker. Pexion er en nyere type medisin (godkjent 2013). Denne brukes til å kontrollere idiopatisk epilepsi, men er ikke godkjent til andre typer epilepsi. Også Pexion har flere bivirkninger som kan forventes å bli bedre etter de første ukene.

Hvis din dyrlege vil gi opp etter å ha kun prøv én type medisin, og sier det ikke finnes andre medisiner å prøve, da bør du bytte dyrlege.

Flere med epi-hunder velger andre alternative behandlingsmåter for sin hund, gjerne i tillegg til tradisjonell behandling. Dette kan være alt fra å tilføre visse vitaminer, eller legge om dietten helt. Akupunktur er også brukt. I tillegg finnes det flere naturmedisiner m.m. som er ment å skulle hjelpe lever og nyrer takle medisinering over lang tid. Marietistel fåes kjøpt i helsekostbutikker, og er mye brukt som leverstøttende. De fleste epilepsimedisiner går utover leverfunksjonen til hunden, og det er aldri for tidlig å begynne å ta hensyn til dette.

Det er ikke alltid målet er å få hunden 100% anfallsfri. Noen ganger kan man si seg fornøyd med å få anfallene mildere og sjeldnere, og det kan være bra nok. Desverre er det ikke alle hunder som blir bra nok av medisiner til å ha et godt liv. Da er det vårt ansvar å la den få slippe.

Dyrlegen vil som oftest at en hund på medisiner kommer inn for blodprøver med jevne mellomrom.

 

Skriv «dagbok»

Uansett om hunden allerede har diagnosen epilepsi, eller akkurat har hatt sitt første anfall, er det til stor hjelp for både veterinær, og etterhvert deg selv, å føre en logg over anfallene. Skriv ned når anfallet kom, hva hunden gjorde akkurat da, hvor lenge det varte, hvordan det artet seg, og om du kan komme på noe som trigget det. Skriv også litt om hva hunden har gjort den dagen, hva den gjorde da anfallet kom, og andre ting verdt å merke seg (har den spist noe utenom det vanlige?) Denne tar du med til dyrlegen, og bruker den til å følge med selv. Fere har oppdaget såkalte ”triggere” ved å føre dagbok. Kanskje det viser seg at hunden for eksempel får flere anfall rundt løpetiden, eller når den har vært stresset.

Har du mulighet til å ta video av hunden under ett anfall, eller få noen til å gjøre det, kan det også hjelpe din dyrlege. Det kan også være ett verktøy å se tilbake på, for å se om anfallene er blitt mildere eller kraftigere med tiden. Der og da, i de minuttene det står på, er nok ikke dømmekraften vår helt på topp, da det hele ofte oppleves skremmende.

 

Når hunden har anfall

Det er greit å innarbeide seg rutiner for hva man gjør når anfallene kommer. Det føles tryggere for både deg og hunden dersom du vet hva du skal gjøre. Her er alle folk og hunder forskjellige. og man må bare finne sin måte å håndtere ting på.

Det første man bør gjøre er å enten fjerne hunden fra ting den kan skade seg på, eller fjerne tingene, dersom du ikke vil eller kan flytte hunden. Hvis hunden har kramper kan bordhjørner gjøre mye mer skade enn selve anfallet. Hvis du ikke kan flytte hunden på et mykt underlag, kan man legge ett mykt teppe under hodet dens så de ikke slår seg så hardt mot golvet.

Slå av TV, høy musikk, skarpe lys og lignende. Ungå høye stemmer og bråk. Prøv så godt du kan å holde deg rolig. En ellers frisk hund vil normalt klare seg greit gjennom et epilepsianfall. Man vet jo ikke helt sikkert hvor mye hunden får med seg av det som skjer rundt den, men man kan anta at en eier i panikk vil gjøre vondt verre. Dette er spesielt viktig når hunden begynner å komme til seg selv. Fasen rett etter anfallet, kan bli betydelig bedre for hunden dersom den føler seg trygg.

Husk å se på klokka når anfallet begynner. Det føles ofte mye lengre enn det det virkelig er. Noter tidspunkt og varighet i dagboka senere. Man bør ikke prøve å pakke hunden inn i pledd o.l under eller rett etter anfallet. Dette fordi kroppstemperaturen kan øke under anfall, og dersom den blir for høy kan det bli farlig.

Etter ett anfall vil hunden som regel søke trygghet. Den kan være sjanglete og ustø og noe desorientert til å begynne med. Dette bør bedre seg ganske raskt. Når hunden oppfører seg normalt kan den få noe å drikke, samt en liten porsjon mat forå få opp igjen blodsukkeret. Ett anfall kan føles som om de har løpt maraton.

Hvis hunden har kraftige kramper i mer enn fem minutter, eller har gjentatte anfall samme dag, bør du kontakte dyrlege.

 

Liten video av tinka under et ganske mildt anfall:

 

 

Les, lær, vær nysgjerrig og kritisk!

Jo mere du vet, jo tryggere kan du bli på deg selv, det du gjør, og de beslutningene du tar. Det er ingen selvfølgelighet at alle dyrleger er like oppdaterte og flinke når det gjelder epilepsi. Ta gjerne med det du har lest på egenhånd til dyrlegen og snakk om det, still spørsmål og vær kritisk. Hvis noe føles veldig feil, kan det hende det er det. Ingen kjenner din hund bedre enn deg. Når det gjelder hvordan anfallene er, hvordan de har utviklet seg, hvordan hunden reagerer på behandlingen, så er du eksperten. Det kan være snakk om små nyanser som bare vi eiere ser.

 

Kom i kontakt med andre med epi-hunder

Når hunden får epilepsi, kan man føle seg veldig fortvilet, og alene. I tillegg til å lære seg om medisinering og behandling av hunden, skal man også takle hverdagen, med en hund som nå kan få anfall når som helst. Mange finner det utfordrende både praktisk og følelsesmessig, og det kan være godt å dele tanker og erfaringer med andre som er i samme situasjon. Det finnes faktisk mennesker rundt i hele verden, som setter livene på hodet for sin epi-hund, og de forstår akkurat hvordan du har det, hva du sliter med, og tankene du har. De vet hvordan du prøver å scanne hunden for tegn på om et anfall er i anmarsj, de vet hvordan det er å våkne til lyder om natten, de vet hvordan hjertet synker. Det er så godt å snakke med mennesker som vet. Og som forstår.

Det finnes flere utenlandske nettverk. Blandt annet har canine-epilepsy.com en veldig aktiv mailliste, med mange erfarne og kunskapsrike mennesker. Dersom du søker på ”canine epilepsy” på facebook, vil du også få opp et knippe grupper.

Vi har også en norsk side kalt Epilepsi hos hund. Her deles erfaringer, råd, tanker og følelser rundt det å ha en epi-hund i familien.

 

12717346_1148529825159716_1507619074100092828_n

 

Denne artikkelen er publisert til minne om min Tinka (januar 2002- august 2013)

 

Andre artikler/bloggposter vedrørende epilepsi kan du finne her.

Du kan blandt annet lese historien om Tinka og epilepsimonsterne, eller mitt brev til meg selv, dersom jeg kunne sende ett brev tilbake i tid, til den dagen Tinka fikk sin diagnose.

 

Sover hunden din godt nok?

Sover hunden din godt nok? Det er det kanskje mange av oss som ikke har tenkt over før. Kvaliteten på søvnen hundene våre får, er viktig for både helse og velferd. Det er  mange misoppfatninger blandt folk når det gjelder hunder og søvn, og minst like mange «rare» (men sikkert velmenende) råd. Ofte går disse rådene på å begrense hundens frihet mest mulig. Man bør stenge den inne på ett rom, eller i bur, slik at hunden «vet hvor soveplassen er«.  Hunden skal helst ikke få drikke vann om natten slik at «den ikke tisser, eller vekker deg for tidlig om morgenen«. Hunden skal  ligge i ro natten gjennom. «Om natten sover man her i huset«.

Dette er alle råd og sitater jeg har sett i løpet av bare den siste uken. Er man ny hundeeier, er det ikke usansynlig at man hører på disse rådene. En hund som ligger musestille hele natten, til mennesket bestemmer seg for at det er tid for morgenturen, høres jo innmari praktisk ut, ikke sant?

Men er det naturlig og bra for hunden? Hvordan blir kvaliteten på søvnen?

For å kunne forstå hundenes søvnbehov, må vi se spesielt på to viktige aspekter; det fysiske (hva skjer i kroppen og hjernen når hunden sover?) og det atferdsmessige (hva er naturlig for hunden?).

 

Fysisk

Søvn hos hunder er rent fysisk ikke så ulikt søvn hos mennesker. Hunder (som mennesker) sover i to stadier: REM (Rapid Eye Movement) og Non-REM/Slow wawe sleep (SWS).

Forskning viser at under REM- søvn er det mer elektrisk aktivitet i hjernen enn i våken tilstand. Hjernen slapper ikke av, men er derimot ganske aktiv. Man kan anta at hunder drømmer under REM-søvn, ettersom de har den samme hjerneaktiviteten, og øyebevegelsene (øynene går frem og tilbake) som vi mennesker har. Skjelettmuskulaturen derimot blir fullstendig satt ut av spill. Kjemiske endringer paralyserer skjelettmusklene slik at man ikke kan stå oppreist. Mennesker som går i søvne har vist seg å ha en defekt på disse  skjelettmuskelene. REM- søvn er kun mulig hvis nakken er støttet. Hunder MÅ derfor ligge rett ut for å få denne viktige typen søvn. De bør altså ikke tvinges til å ligge sammenkrøllet i en liten hundeseng, og absolutt ikke i et altfor lite bur.

Så mye som inntil 50% av hundens søvn er REM-søvn. Hos eldre hunder mellom 10-20 %.

 

 

Slow wawe sleep (SWS) er den søvnen hunder sover mest. Dette er en avslappende tilstand i hjernen. Hjernen bruker mindre energi, og kjøles ned. Årvåkenheten og følsomheten er redusert, og kroppen forbredes til REM-søvn. Det er under denne søvnen at nye minner blir bearbeidet, og kroppen bruker sine ressurser til å reparere vev og muskler.

 

Allerede her har vi fått noen viktige retningslinjer for hvor viktig god søvn er for hundene våre, og hvordan vi kan legge til rette for at hundene våre skal sove godt. Etterhvert som vi går videre til det atferferdsmessige, og ser på hva som er naturlig for hunder, vil vi forstå behovet deres enda bedre.

 

Atferdsmessig

Hunder sover i gjennomsnitt 40% av søvnen deres på dagtid, og 60% på natten. Altså bør hunder få ha mulighet til å legge seg nedpå på dagtid, og vi må ha fortåelse for at hundene kan komme til å være litt våkne på natten.

Videre er hunder «sosiale sovere», og vil som regel ønske å kunne sove i nærheten av familien. De trenger trygghet og varme, og de fleste hunder foretrekker å sove på noe høyere enn gulvet, for eksempel i en hundeseng. Da er det kanskje ikke så rart at hundene ofte velger både sofaer og senger som yndet soveplass, dersom de får lov.

 

En gjeng sosiale sovere

 

Hundeseng som er litt forhøyet

 

Det er viktig å gi hundene valgfrihet. Har man mulighet, bør man la hundene få velge om de vil ligge nær familien, eller om de vil gå og legge seg for seg selv. De bør få lov til å variere både underlag og tempratur så langt det er mulig. Flisbelagt gulv er som regel kjøligere enn tregulv, tepper og senger, og kan gi hundene en god og kjølig variasjon, hvis de føler seg for varme der de ligger. For å få sin REM-søvn, må hundene få mulighet til å ligge rett ut.

 

 

Det er helt naturlig for hunder å våkne i løpet av natten. De rusler litt rundt, drikker gjerne litt, endrer liggeplass og liggestilling.

Jo mer naturlig atferd hundene får lov å beholde, jo bedre vil de sove. Noen hunder vil stort sett ligge på den samme plassen hele natten igjennom, og det varierer hvor mye hver enkelt hund vil ha behov for å flytte på seg. De fleste hunder vil dog ha ett eller flere av disse behovene i varierende grad i løpet av natten.

 

Konsekvenser av for lite søvn

Konsekvensene av å få for lite søvn, er omtrent de samme som hos oss mennesker. Immunsystemet blir dårligere, og med det øker sjansen for sykdommer og infeksjoner. Evnen til å regulere kroppstemperaturen blir dårligere, og vektendring kan forekomme grunnet endringer i metabolismen. Som hos mennesker kan en rekke helseplager komme direkte eller indirekte av for dårlig eller for lite søvn.

Ettersom min (og bloggens) hjertesak er hunder med epilepsi, vil jeg også nevne at dårlig søvn hos hunder som er rammet av epilepsi, er en svært vanlig «trigger» for anfall.

 

 

En hund som sover dårlig vil få ett forhøyet stressnivå, de blir mer følsome for lyd og berøring, og de blir lettere skremt og skvetter oftere. Mangel på god søvn går også hardt utover konsentrasjonen. Læring går dermed mye saktere enn hos en hund som får god nok søvn. Dette bør vi ha i bakhodet når vi trener hundene våre.

Det er en del plager vi som eiere bør være klar over at hunden kan ha, og som kan påvirke søvnen i negativ retning. Smerter i muskler og ledd, samt kløe er vanlige «søvntyver» hos hunder.

 

Dyne, madrass, eller gulv? – Carlisha’s valg.

 

Søvn og bur

Bur om natten er mye brukt, og er ett av de vanligste rådene man får som førstegangseier, eller om man har problemer med hunden/valpen på nattestid. Ofte er også burene som brukes altfor små.

I ett stengt bur vil hundene ikke ha mulighet til å forlate liggeplassen dersom den føler seg utrygg. Ofte (i for små bur) vil ikke hunden ha tilstrekkelig plass til å strekke seg ut for å få den nødvendige REM-søvnen, og heller ikke mulighet til å skifte underlag eller bytte sovested, slik som er naturlig for den.

Noen anbefaler bur dersom man har en valp/hund som tisser om natten. Dette problemet blir riktignok ofte bedre hvis hunden blir puttet i bur, da hunder nødig vil gjøre fra seg der man sover. Å putte hunden i bur gjør dog ikke at følelsen av å måtte tisse blir borte. Derimot blir hunden liggende med denne følelsen hele natten. De fleste vet hvor ubehagelig det er, og hvor vanskelig det er å få sove om man da ikke får gått på do. Dette er ikke anderledes for hunder, enn for oss.

 

 

 

Hunder er sosiale sovere helt fra begynnelsen av livet

 

Hva kan vi gjøre for at hunden skal sove godt?

Hunden bør få velge hvor og når den vil sove eller hvile. Den bør få muligheter til å ligge litt opphøyd, og mange hunder setter stor pris på myke liggeplasser. Videre bør hunden ha muligheter til å legge seg på ett skjermet sted om den ønsker det, samtidig som vi bør huske på at hunder er sosiale sovere, og sover aller best i nærheten av familien sin. Videre er det viktig for hunder (som for mennesker) at de føler seg trygge og komfortable, og at de ikke føler seg stresset. Hunden bør selvsagt få ro når den sover.

Husk at sykdom og smerte vil gjøre søvkvaliteten dårligere, og vi må i slike tilfeller være ekstra flinke til å tilrettelegge for god søvn. En hund med muskel- og leddsmerter vil kunne være ekstra avhengig av å ligge mykt.

 

Gamle Pia (14 år) setter stor pris på å ligge mykt og godt

 

Søvn er livsnødvendig for hunder. God kvalitetssøvn er viktig for hundens fysiske og mentale helse. Ved at vi setter oss  inn i hundens søvnmønster og behov, kan vi tilrettelegge for å gi hundene våre så god søvn som mulig. Trygge og gode hunder, vil ikke ødelegge nattesøvnen deres, selvom de får valgfrihet om natten 🙂

 

 

Kilder: L. Borg de Ward sine notater fra seminar holdt av Amber Batson

 

Beriket miljø – hund

Dette med «Beriket miljø» er noe jeg alltid har vært opptatt av når det gjelder dyrene mine. Jeg har bare ikke hatt noe ord for det, eller teori bak det. Jeg er jo veldig oppglødd over at det faktisk er en «greie» som mange bruker, og som har mange gode effekter. Her har beriket miljø vært alt fra å la hundene få gå gjennom embalasje og at søppeldunkene blir dratt inn på tunet «bare for gøy», at kattene får nye, i deres øyne, spennende ting (som pappesker og gavepapir) plassert utover stuegulvet, eller at chinchillaene får utforske kattehuler eller får nytt»interiør» å tygge på i buret sitt. Både hundene og Lillepus får også være med på nye steder, for å få utforske og få nye inntrykk.

I denne bloggposten vil jeg fokusere på hund, men det kommer en post senere om beriket miljø for katt.

Beriket miljø betyr å tilføre noe nytt i hundens omgivelser – Berike miljøet hunden er i. Det høres kanskje komplisert ut, men jeg er sikker på at mange allerede gjør dette – uten å tenke over det, og det er slett ikke vanskelig. Du tilfører rett og slett nye spennende objekter, underlag, lukter m.m som hunden kan få utforske. Dette kan gjøres hjemme, eller du kan ta med hunden til nye steder hvor den kan få oppleve dette.

 

Vi har i dag gjort hagen om til ett spennende beriket miljø – ett lite eventyr av lukter, teksturer og smaker.  Jeg kan love dere at lufteturen i hagen gjorde bikkjetrolla slitne i hodet sitt!

 

 

 

 

 

Vil du lage «sansehage» hjemme, bør du stoppe og tenke deg om hver gang du har noe gammelt og brukt som skal kjøres vekk eller kastes. Er det trygt for hunden, og kan tisses på, luktes på eller tygges på – kan det brukes som beriket miljø!

Noen eksempler på hva som kan brukes:

  • Gamle gulvtepper eller møbler
  • kasser med ting og tang i
  • Hageredskap (ikke skarpe)
  • Barneleker
  • Tuneller og andre ting de kan krype under eller hoppe over
  • Underlag som lager lyd når det tråkkes på (f.eks. presenninger)
  • Bildekk
  • Utslitte klær og handkler
  • Bøtter med eller uten innhold
  • Plastflasker og metallbokser (kan henges i trærne eller legges på bakken)
  • Tøyfiller kan også henges i trærne

 

 

 

 

Det er rett og slett bare fantasien som setter grenser, bruk det du har. Ungå å bruke noe som kan trigge ressursforsvar hvis det skal være flere hunder i hagen/rommet samtidig. La hunden gå løs, dersom det er trygt, eller bruk sele og ett langt kobbel. La hunden snuse, tygge, tisse, kose seg og utforske så selvstendig som mulig. Er hundene litt forsiktige med å komme i gang med utforskningen, kan du bruke litt godis som du har gjemt rundt og i objektene.  Hundene skal få gjøre dette i sitt eget tempo og på sin egen måte. Husk å bytte ut objektene i «sansehagen», slik at det alltid er noe nytt og spennende der.

 

 

 

 

Har du ikke mulighet til å gjøre dette hjemme, kan du ta med hunden din bort på nye steder for å oppleve ett beriket miljø. Ta den med på nye steder, prøv nye underlag, og la den oppleve nye lukter. La hunden få utforske parkeringsplasser, bussholdeplasser eller søppelplasser. Steder hvor det har vært sirkus, tivoli e.l. er  fulle av lukter og inntrykk. Å dra 1-3 dager etter sikruset eller tivoliet har dratt videre, er det beste. Jo mer vant hunden er med å bruke sansene sine, jo flinkere vil den være. Her i Norge har vi jo også 18. mai, som er en fantastisk mulighet for akkurat dette. De fleste bygder og byer vil være fulle av lukter, pølsebiter og is-søl denne dagen. Oh joy!

Hundene blir mentalt slitne av å bruke sansene og hodet sitt på denne måten. 10-15 minutter er ofte nok.

 

Nommin og Carlisha fikk i går utforske sanserommet på Innlandet Hundesenter. Det er ikke alle forunt å ha et så stort og egnet rom, hvor man får plass til så mye fint og spennende som her, men  ideer og inspirasjon kan man absolutt plukke med seg.  Artikkelen fortsetter under bilderaset.

 

http://carinajosefine.com/wp-content/uploads/2016/02/blogg2_zpssrhxhovr.jpg

 

 

 

 

 

 

http://carinajosefine.com/wp-content/uploads/2016/02/blogg1_zpsjfzqdqzn.jpg

 

 

 

Så hvorfor holder vi på med dette? Foruten at vi vil ha en unskyldning for å kunne ha en rotete hage (som for meg egentlig er grunn god nok).

Beriket miljø bidrar til å øke hundens nysgjerrighet, utvikler sansene, er god hjernetrim og mental stimuli. Det å få lov til å utforske på egenhånd, ta egne valg om hva den vil se/lukte nærmere på, prøve seg frem, og våge å undersøke nye ting, vil øke hundens selvtillit, og mestringsevne. Dette er derfor spesielt nyttig for hunder som er usikre, og trenger en selvtillitsboost. Dette er et flott tiltak for hunder i alle aldre. Det er en fin måte å gi små valper nye utfordringer og opplevelser, men det er også en genial måte å gi eldre hunder, kanskje med svekket bevegelsesevne, mental stimuli. Det kreves ikke mye fysisk, men de får brukt sansene og hodet sitt.

Frisbee (11) var kanskje den som koste seg aller mest i «sansehagen» vår

 

 

 

Slike berikede miljøer er også et fint utgangspunkt for møte mellom to eller flere hunder. Hundene vil da være mindre intense mot hverandre, ettersom det så mye annet spennende der. Dette vil gi roligere og ofte hyggeligere sosialiseringsmøter.

 

Her er ett bilde av  småvalper hos Mamma  som får prøve seg på et underlag av rullende baller!

 

Og pappeske… selvsagt!

 

Nysgjerrige hunder, som ser på nye opplevelser som nye eventyr, er mentalt sunne og friske hunder!

 

 

Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut 🙂

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

SUNN MUNN

Pedigree arrangerer sammen med flere veterinærer over hele Norge  ”Sunn munn”-måned i mai. Kampanjen arrangeres for å gjøre hundeeiere oppmerksomme på hvor viktig tannhelse er for hundens helse og trivsel. Det legges vekt på daglig tannpuss, og jevnlige tannsjekker hos dyrlege. Alle hundeeiere gis mulighet til å ta med hunden til en gratis sjekk i hele mai, hos en av de mange veterinærene som er med på kampanjen.

8 av 10 hunder over tre år rammes av tannsykdommer. Det kan ofte være vanskelig å oppdage, for mange hunder skjuler at de har det vondt. Sykdommer i tenner og munn kan gi store helseproblemer, derfor er det langt viktigere å ta vare på hundens munnhelse enn mange er klar over. For eksempel kan betent tannkjøtt utgjøre en risiko for at bakterier sprer seg til blodet, som igjen kan gi skader på nyrer, lever og hjerte.

Symptomer på tannjøttsykdommer kan være vanskelige å oppdage. Dårlig ånde eller blødende tannkjøtt er vanlige symptomer på at noe er galt. Dersom hunden plutselig viser motvilje mot at du rører ved hodet dens, eller plutselig vegrer seg for å tygge og leke, er det på tide med en tur til dyrlegen. Kanskje merker man bare at hunden leker litt mindre, eller er litt roligere. Dette kommer ofte gradvis over lang tid, og mange avskriver dette som tegn på at hunden begynner å bli gammel.

 

Tannhelse ER kjempeviktig, og jeg synes det er flott at det blir satt fokus på dyrs tannhelse. Når jeg fikk mail med spørsmål om jeg kunne skrive litt om «sunn munn kampanjen», og om tannhelse generelt, sa jeg selvsagt ja. Vi fikk til og med tilsendt en liten boks med Dentastix, Petosan (tannpasta for dyr), tannbørste, samt noe infomateriell.

 

 

Det er mye man selv kan gjøre, for å forebygge tannjøttsykdommer. Helt fra hunden er ung, er det lurt å venne den til at du løfter på leppene, titter i munnen, og klemmer på tannkjøttet. Ikke bare er det utrolig viktig at hunden lærer seg å tolerere at vi holder på i munnen dens, men du lærer deg også hvordan din hunds tannkjøtt ser ut når alt er som det skal være. Du har da et godt utgangspunkt for å oppdage det tidlig, dersom noe er galt.

OBS. Stikk aldri fingrene inn i munnen på en hund som viser aggresive tendenser.

At hunden er vant til at du holder på i munnen dens, kommer også til nytte når du skal begynne å pusse tenner. Forebygging, gjerne i form av daglig tannpuss, er det absolutt beste for å hindre at hunden får plager senere. På tross av hvor effektivt tannpuss på hunder er, virker det som om veldig få hundeeiere er klar over dette. Kun 7 prosent av norske hundeeiere pusser tennene på hunden daglig, i følge en ny undersøkelse som er gjennomført av Pedigree.

Pedigree har satt opp en veldig grei punktvis forklaring på hvordan man kan gå frem, når man skal lære hunden å tolerere tannpuss.

Snille Frisbee stilte opp som illustrasjonshund. (Det måtte jo bare bli Frisbee sin jobb å være demo-hund, når temaet er fine tenner. Han har nemlig innmari flotte tenner til å være ni år gammel!)

Denne metoden må man tilpasse sin egen hund, og ta i det tempoet som passer. I begynnelsen er det nok med ett par sekunder i hver økt. Gjenta hvert trinn til hunden er komfortabel med det, før du går videre til neste. Ha masse tålmodighet, og ta tiden til hjelp.

 

1. Begynn med å la hunden bli vant til lukten og smaken av tannkremen. Bruk tannpasta beregnet på dyr, ALDRI bruk tannpasta laget for mennesker. Ta litt tannkrem på fingertuppen. La hunden lukte og smake.

 

 

2. La hunden bli vant til å ha noe i munnen. Begynn med å ta tannpasta på fingeren. La fingeren gli forsiktig over hundens tenner og tannkjøtt. Ikke stikk fingeren lenger bak i hundens munn, enn det hunden virker komfortabel med.

 

 

3. Når hunden er komfortabel med trinn 2, er det på tide å introdusere tannbørsten. Ha vann og tannpasta på børsten, og la gjerne hunden slikke litt på den. Legg hånden over hundens nese og løft leppene. Puss forsiktig på hjørnetennene.

 

 

4. Etterhvert som det går fint å pusse hjørnetennene, kan du jobbe deg bakover i munnen. Beveg børsten langsomt mot tennene som ligger bak hjørnetennene. Bruk sirkelbevegelser. For å komme til nede, må du la hunden åpne munnen sin litt. Vær var på hundens signaler, og ikke puss lenger bakover enn hunden godtar. Puss begge sider av munnen.

 

 

5. De mest følsomme tennene i munnen er fortennene. Derfor bør du vente med å røre disse, til hunden er helt komfortabel med at du pusser resten av munnen. For å pusse fortennene, hold hånden rundt snuten og løft forsiktig overleppen med tommelen og pekefingeren. Puss forsiktig opp og ned.

 

 

Øk gradvis tiden du bruker på å pusse, inntil du pusser i to til tre minutter.

 

I tillegg til tannpuss, kan du også bidra til god tannhelse ved å gi hunden tyggepinner og tyggebein laget for hund. Frisbee er veldig glad i både kalkbein og bøffelhudbein, men har i anleding kampanjen fått prøve Dentastix.

Det falt i smak!

 

 

 

Gaaaap høyt, og vis frem tennene!

 

Fôr med tyggemotstand (tørrfôr) kan også være med å veldikeholde tannhelsen. Flere fôrmerker har egne typer laget spesielt for å fremme god tannhelse.

Nok et argument for å lage seg gode vaner med tanke på forebygging, er at tannbehandling dekkes som regel ikke av forsikringen (med mindre det er snakk om skade som følge av ulykke).

I tillegg til forebyggende tiltak burde man med jevne mellomrom får sjekket hundens munnhule hos dyrlege.

I mai måned kan man få utført gratis tannsjekk hos flere veterinærer rundt om i landet. For mer informasjon, og for å finne nærmeste dyrlege som er med på SUNN MUNN kampanjen, kan du gå inn på Pedigree sine hjemmesider.

 

 Det ER kult å ha fine friske tenner!

 

 

Hundepark for første gang

Jeg bekymrer meg jo stadig over om Nommin blir godt nok sosialisert, altså med andre hunder, store hunder, hanhunder, andre raser, i forskjellige settinger. Jeg vet jo egentlig at han er godt sosialisert, men den her «skrekken» jeg har fortalt om før, for å få en stor hanne som ikke kan å oppføre seg, den titter liksom frem nå og da, bare for å gjøre meg usikker. Da vi var på foredrag om «tenåringshunden«, ble det nevnt at vi kunne jo dra til en hundepark. Jeg er litt skeptisk til å slippe valpen min sammen med fremmede hunder, som eies av fremmede folk. Tidligere denne uken tok vi likevel mot til meg, og dro til en hundepark i Hamar. Jeg hadde fulgt facebookgruppen til denne hundeparken ei stund, og jeg hadde inntrykk av at folka var hyggelige, og at bikkjene deres gikk greit sammen med andre hunder.

 

Vi var seks hunder, både unghunder og voksne, hanner og tisper.

 

 

 

Dora 13 mndr

 

 

 


Nero, 7 mndr (?)

 

Bikkjene var litt late på grunn av varmen, men det så ut til at de hadde det fint alle sammen. Nommin var litt tilbakeholden til å begynne med. Han ville helst bare leke «løpe etter hverandre – leken», og ikke ha så mye nærkontakt. Han tødde fint opp etterhvert, og jeg er sikker på at neste gang vi drar, vil han gli rett inn i gjengen.

 

 

 

Etter en stund med lek begynte noen av hundene å stunde ned mot vannet.

 


Dora vil ned til vannet

 

Vi gikk alle ned til vannet for å la bikkjene avkjøle seg, og leke litt i vannet. Nommin er ikke veldig glad i vann, men det var nok fryktelig fristende å henge seg på de nye vennene!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Både jeg og Nommin hadde en fin opplevelse av vår første besøk i hundepark. Det er så fint for han å få møte trygge og snille voksne, og hunder av raser han ikke kjenner. At de er lekne er jo også et pluss, synes Nommin.

 

 

Vi ønsker dere en fortsatt fin vårhelg!

 

Tenåringshund og byvandring

Jeg har vært på kveldsforedrag om «Tenåringshunden» i regi av Innlandet Hundesenter. Der fikk jeg høre at tenåringsperiden kan starte så tidlig som 4,5 mndr. Det betyr jo at jeg snart kan risikere å ha en slik tenåringshund i hus. Dette var dermed ikke det dummeste temaet å få litt ny input på.

Det gikk jo mye på ting som man stort sett vet, etter å ha hatt hund noen år. Foredragsholder fortale om tenåringshunder som har dårlig konsentrasjon, som ikke kan multitaske, som husker dårlig og som plutselig er i «spøkelsesalderen». Som følge av dette burde man trene korte økter, og aller mest på ting hunden kan fra før. Tenåringen kan også tilsynelatende «glemme» ting den allerede kan. Det ble lagt vekt på at tenåringshunder ikke mener å være vanskelige, men med ustabile hormoner, manglende selvkontroll og konsentrasjon, så kan det til tider bli litt «kaotisk» både inni og utenfor hodene deres. Har de drevet «ugang», så er det ikke vondt ment, de har rett og slett bare kjedet seg.

Selvom dette er ting man kanskje vet, er det absolutt ikke dumt å bli minnet på disse tingene. Å vite at det er helt normalt, og har naturlige årsaker, kan kanskje være til trøst.

Foredragsholder kom også med tips til hva man kan gjøre for å stimulere hunden mentalt, oppleve mestring, og dermed opparbeide seg god selvtillit. Tenåringsperioden er tid for psykisk modning.

 

 

Vi snakket også om det å leke med både jevnaldrende og voksne hunder. Jeg fikk også tatt opp mine bekymringer rundt samkjønnsaggresjon, og vi var alle enige om at disse bekymringene satt i hodet mitt. Dette henger jo igjen fra hunder vi hadde da jeg var liten, og har ingenting å gjøre med hundene jeg har nå. Likevel er det vanskelig å legge fra seg. Å sosialissere valpen/tenåringen med trygge gode hunder av samme kjønn, er uansett aldri feil.

Jeg ble også anbelfalt å dra på «hundeslipp», men jeg føler meg ikke helt klar for det. Jeg liker å vite hva slags hunder jeg slipper valpen min løs sammen med.

 

Lillepus har tatt pipeleka, og vil ikke dele!

 

Nå er jo Nommin heldig som har snille og gode voksne hunder her hjemme. Forholdet til Nommin og Carlisha nå gått fra å være «Nommin maser – Carlisha er tålmodig», til at Carlisha plutselig synes det er kjempekult å leke med Nommin. Deres lek er mye løping, lekebryting, og «kongen på haugen (kongen i lekekassa…)». I dag morges lekte Nommin først godt med Carlisha en god stund, mens Frisbee lå i sofaen med meg. Etter vi hadde vært ute en tur, var det Frisbee som tok over og lekte med valpen. «For en heldig valp», tenkte jeg da. Han har ikke bare én voksen som vil leke med han, men to gode og snille voksne som «står i kø» for å leke. Er så glad i de snille trolla mine!

Jeg vil nok etterhvert forsøke å finne noen andre fine voksne å sosialisere han med også. Det hadde han nok hatt godt av.

 

Da jeg skulle til Lillehammer tidligere i uka, tenkte jeg skulle ta med Nommin på bytur, for å gi han litt nye erfaringer, og for å øve på å gå i bånd. Det viste seg at Nommin går jo helt fint i bånd på bytur. Ikke noe problem. Vi parkerte på Lilletorget og gikk hele gågata frem og tilbake. Han gikk lykkelig og trygg mellom mennesker, barnevogner og andre hunder, med logrende hale og hevet hode. Han fikk kylling av en hyggelig mann, og fikk lov til å hilse på annen valp. Til slutt måtte vi stoppe hos Skomaker Hilroy, slik at jeg fikk vist frem gutten min. Jeg tror Nommin koste seg på bytur

På lørdag gikk vi tur i Moelv sentrum, hovedsakelig på fortau langs bilvei. Det var også en ny erfaring (vi har omtrent ikke biler «Borti Svingen«, skjønner dere). Det gikk også veldig fint, og jeg er jo enormt stolt av valpen min, som er så trygg og stabil i helt ukjente settinger.

I dag har jeg tittet på kurs jeg har lyst til å melde oss på. Det gleder jeg meg veldig over!

 

Jeg har forresten blitt litt flinkere til å bruke Endomondo. Det er jo over ett år siden jeg registrerte meg, men det er først nå at jeg har begynt å bruke det. Det er faktisk morsomt å se på hvor langt man har gått, hvor lang tid man har brukt, og ikke minst kart over hvor man har vært.

Jeg lager også små notater om hvilken hund jeg har hatt med meg, og prøver å legge ved et bilde der hvor jeg har fått tatt bilde. Rett og slett for å trigge egen hukommelse. Sammen med kart, distanse og tid, håper jeg at det etterhvert kan bli noe å titte tilbake på, blandt annet for å finne turforslag.

 

Turer fra de siste par dagene

 

Til tross for turer på 3 og 4 km, og masse kos og oppmerksomhet hjemme, har Carlisha vært innmari krevende de siste par dagene. Hun er så intens, og skrur opp instensiteten ytterligere hvis hun skulle miste oppmerksomheten min. Jeg sa til Mamma at hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trodd hun ventet løpetid. Det kunne det jo ikke være, for løpetiden hennes var jo akkurat over, sånn rundt nyttår. Da falt brikkene på plass. Innbildt drektighet. Igjen. Nå krysser jeg fingrene for at hun ikke bgynner med matvegringen. Det har jo vært det store problemet i forbindelse med innbildt drektighet tidligere. Så lenge hun spiser, skal jeg absolutt ikke klage på økt oppmerksomhetsbehov.

Dette ble jo litt om veldig mye forskjellig, men sånn blir det nå bare i blandt.

 

Ønsker dere en fin uke! 🙂

Dekken til Carlisha og seler til Nommin

Forrige uke var vi og handlet på Hamar hunde- og smådyrfôr. Nommin måtte ha sele, og Carlisha skulle hatt et skikkelig dekken.

Jeg er jo klar over hvor dumt det kan høres ut at jeg vil kle på ei så bepelset bikkje dekken, men Carlisha blir fort både kald og våt inn til skinnet. Hun har en helt annen type pels enn Frisbee, og er mye kaldere av seg. Inne ligger hun gjerne ved peisen, eller under dyna. Er hun ute i kaldt eller vått vær, skjelver hun og har det kjipt. Hun har jo brukt store sheltiedekken av og til, for den satt litt langt inne, det å skulle handle eget dekken til en beardis… Carlisha er jo mye lenger i ryggen enn en sheltie, så disse ble jo selvsagt altfor korte. Et dekken burde jo dekke både godt oppover nakken, og ikke minst hoftene og rompa.

Endelig fikk Ishabikkja sitt helt egne dekken, som dekker alt det skal dekke, og som beskytter henne mot både nedbør og kulde.

 

 

Dekkenet er fra Globus Sport, har vannavvisende trekk utenpå, fleece inni og har fuskepelskrage. Det har elastiske strikker til å ha rundt bena, og refleksbånd.

 

 

Jeg har tidligere målt Carlisha til 70 cm i rygglengde, så vi gikk rett på å prøve ett dekken som var 72 cm i ryggen. Såpass måtte det være, for å dekke rumpa skikkelig. Problemet var jo da at dekkenet ble altfor stort i «omkrets». Carlisha er jo en slank hund, med tanke på hvor lang hun er.

I kragen er det stramming med strikk, så det var foråvidt ikke noe stort problem. Verre var det at uansett hvor mye jeg strammet inn reimene i livet, var det jo altfor stort! Jeg sydde derfor inn omtrent 6 cm på hver av «klaffene» som går underifra og opp mot ryggen. Mer kunne jeg ikke sy inn der, uten at det ble klumpene. Jeg måtte derfor også klippe av den ene reima, klippe av omtrent 15 cm, for så å sy den på igjen. DA passet dekkenet helt perfekt!

 

Her ser dere både strammingen i nakken, og klaffene/reima som måtte syes dobbelt

 

 

 

Nommin fikk ikke bare én sele, men TO! Han fikk først en Dogman sele str 3. Helt enkel sele å vokse i, og etterhvert vokse fra. Jeg tror den kostet rundt 150 kr.

 

 

Her har han forstsatt ganske mye å gå på. Faktisk vil den nok sitte bedre, når han får vokst litt mer rundt brystkassa.

 

 

Sporline fra Biltema

 

Vi hadde jo egentlig tenkt å bare kjøpe «voksesele» i denne omgang. Det blir ikke alltid som man tenker. Dermed ble det også en Doxlock sele, str XL. Selger mente dette ville passe en fullvoksen colliehanne. For å være sikre, prøvde vi selen på Frisbee. Frisbee hadde mye å gå på, så da vil den nok passe en voksen Nommin.

 

 

Nå kan Nommin bare vokse 😀

Vi kjøpte også med en Y-stropp man kan feste på selen for mer stabilitet og bedre fordeling av trykk. Jeg har veldig lyst til å få laget personlige «borrelåsmerker» til sidene. Jeg må bare finne ut hvordan, eller eventuelt finne noen som tar på seg å lage. Tips taes i mot med takk 🙂

 

Frisbee fikk ikke noe nytt denne gangen. Ikke trenger han dekken, og selene fra da han var unghund, passer like godt i dag. Jeg har dog lyst på nye halsbånd til hele gjengen, men det får bli senere. Det er andre ting som står lengre opp på dyrenes ønskeliste 🙂

Å leve UTEN «epilepsi hos hund»

Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.

Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.

Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.

For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.

Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min  frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?

Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.

Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.

Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.

Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.

Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.

Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.

Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.

Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.

Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.

 

bloggtinka

Et av de aller siste bildene av Tinka og meg

 

Djeveltroll

Vi har en slik gravstøttelignende sak i hagen. Jeg aner ikke helt hvorfor den er satt opp, men jeg tenkte at vi burde jo ta nytte av den, i disse halloweentider. Frisbee ble med meg ut for å posere som skummelt djeveltroll! Desverre har ikke hagen min noe sol på denne tiden av året. Vi har knapt nok dagslys her midt inne i skogen. Derfor blir utebilder litt uskarpe og rare i fargen, hvertfall inntil jeg har lært å bruke kameraet mitt skikkelig, under dårlige lysforhold. I dette tilellet velger vi å late som om det bare gjør bildene enda skumlere! For joda, tenk at han er skummel!

 

 

 

 

Sånn kan det også gå…

 

Nå blir det ett par dager på sykehuset på Ottestad igjen, men jeg skal nå forsøke å få ut halloweenbildene av kattene også.  🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...