Det finnes skyggesider Borti Svingen også – Noe jeg ikke er stolt av

Jeg får ofte kommentarer på at mitt dyrehold virker harmonisk, rolig og fint. Det synes jeg er koselig, for jeg faktisk veldig stolt av dyrene mine, og ikke minst hvor snille og gode de er med hverandre.

Men det har altså ikke vært bare harmoni Borti Svingen. Vi har hatt et kjempeproblem, som i det siste har eskalert, og blitt verre. Det er snakk om Carlisha, og hennes oppførsel under fóringstiden.

Dere som følger bloggen min vet at det finnes ikke noe vondt i Carlisha. Dere har sett bildene av hvor god hun er mot små kattunger, og ellers alle andre hun møter på. Dere kjenner henne som en lykkelig, vimsete og tvers gjennom snill Ishebikkje. Og slik er hun… Helt til det blir fóringstid. Da forsvinner den gode snille hunden min, og istedet kommer et monster av ei bikkje som jeg slett ikke kjenner, og som jeg absolutt ikke stoler på. Noen ganger har jeg vært redd henne selv.

Det er som en rullgardin går ned, bikkja blir helt borte for meg, hun blir anspent, og det virker som om hun knapt kjenner sitt eget navn. Kroppen dirrer, og hun knurrer og viser tenner. Det er jo tydelig at bikkja ikke egentlig er sint, men oppriktig redd for at hun ikke skal få beholde maten sin. Dette en oppførsel hun har vist helt siden hun kom til meg.

Jeg har prøvd det meste av tips og råd jeg har fått på hundeforum og av hundevenner.  Jeg har gjort mitt aller beste for at hun skal føle seg trygg, og for at fóringssituasjonen skal være så ryddig og rolig som mulig. Vi har prøvd med eget rom til henne, vi har prøvd med grinder mellom henne og de andre bikkjene, og vi har prøvd å la henne spise sammen med Tinka og Frisbee. Jeg har latt henne være i fred, og jeg har sittet sammen med henne. Ingenting har fungert. Bikkja har like fullt vært et monster.

Å ha godbitsøk ute i hagen, eller på stuegulvet, sammen med de andre, går helt greit. Å dele søsterlig når hun får en halv pølse, er også helt greit. Kattene utgjør for henne ingen trussel, så de har hun aldri reagert på. Jeg husker enda da bittelille Lillepus på fem uker kom seg gjennom grinda, og inn til monsteret som stod og voktet maten sin. «Nå smeller det», tenkte jeg, men Ishabikkja bare logret, og delte gjerne maten sin med kattungen.

De siste ukene synes jeg at hun har blitt verre. Kanskje er det bare det at jeg synes at vi skulle ha kommet over dette nå, eller det faktum at hun har flydd på Tinka to ganger, som gjør det. Jeg er aldri langt unna, så jeg har fått huket tak i henne hver gang, og den eneste skaden som har skjedd, er at Ishabikkja selv fikk seg en skramme på nesa. Tinka lar seg nemlig ikke hersje med. Men Tinka er liten i forhold til Ishabikkja, dessuten er Carlisha  så borte vekk under «rullgardina» si, at jeg har vært redd det bare er et spørsmål om tid før hun biter meg, eller enda verre: en av kattene.

Det må dessuten være helt forferdelig for Carlisha selv, at matsituasjonen er så skremmende og stressende. Hun bruker jo enormt lang tid på maten sin også, siden hun bruker så mye tid på å knurre, og stresse.

I noen perioder går det mye bedre enn i andre, men hun har aldri vært rolig og avslappet når hun spiser maten sin.

For ett par dager siden hadde Carlisha, som vanlig, nesten ikke begynt på maten sin, da hun hørte at Tinka og Frisbee i naborommet var ferdig. Da skrudde hun opp stressnivået, og ble stående og knurre. Carlisha spiser som regel alene i en krok på kjøkkenet, da jeg har funnet ut at dette fungerer best for henne. Jeg satt meg ned ved siden av henne, og prøvde å si navnet hennes, til ingen nytte. Jeg prøvde å snakke blidt til henne, og å snakke hardt til henne. Ingen respons. Av og til kan jeg få krøpet under rullgardinen, og få kontakt, dersom jeg stryker på henne. Det fungerte heller ikke. Carlisha bare stod der med stivt og tomt blikk, knurret og skalv. Ikke noe av distraksjoner fungerte. Bikkja var gått fullstendig i vranglås.

«Hva gjør jeg nå??», tenkte jeg. Ikke turte jeg å fjerne maten fra Carlisha, og ikke turte jeg å fjerne Carlisha fra maten.

Jeg var så frustrert og følte meg så hjelpesløs. Jeg hevet hånden, mine moralske sperrer fikk meg til å stoppe opp et tiendels sekund, før jeg gjorde det likevel. Jeg klappet til hunden min på kinnet.

Jeg har leid bikkjene mine i nakkeskinnet tidligere. Spesielt Beardisen må jeg noen ganger huke tak i, for å få  de inn i bilen, når de egentlig har helt andre planer… Så helt motstander av fysisk korrigerering er jeg ikke. Men å bruke fysisk straff på denne måten har aldri vært noe jeg har hverken trengt, eller vært tilhenger av.

Likevel endte jeg opp med å klappe til hunden min.

Ishabikkja slutta brått og knurre, og så på meg med store forvirra øyne. Aldri har jeg hatt så lyst til å løpe i kjøleskapet etter kokt skinke, snakke med min søteste stemme, og kose som jeg aldri har kost før. Jeg klarte likevel å tenke såpass klart at jeg kom frem til at bryter jeg sammen nå, så har det hvertfall vært til ingen nytte. «Spis maten din», sa jeg med så rolig stemme som jeg bare kunne. Til min store forbauselse spiste Ishabikkja opp resten av maten sin uten mere stress. Når hun var ferdig, var alt tilbake til normalt, for hennes del.

Selv ble jeg sittende på kjøkkengulvet og klappe til meg selv, på samme måte som jeg hadde gjort med Carlisha, for å finne ut hvor vondt det egentlig gjorde. Det var et klaps med flat hånd, et slikt man kjenner på kinnet i ett sekund eller to etterpå, før man ikke kjenner noe lenger. Så det var jo ikke hardt, men det er liksom ikke poenget. Ei heller hjalp det på samvittigheten min.

De to neste måltidene gikk rolig for seg, med kun små antydninger til knurring, som jeg raskt fikk hun bort fra, ved å snakke rolig og bestemt til henne.

Jeg har tenkt en del på episoden i ettertid. Kanskje trengte hun en støkk for å komme seg ut av den låste rullgardinsituasjonen hun var i? Jeg vet fortsatt ikke hva jeg kunne ha gjort anderledes, hva jeg burde ha gjort. Uansett er jeg veldig lei meg for at jeg endte opp med å ty til dette for å få kontroll på situasjonen.

For det er jo bare dårlig hundeeiere, som må bruke slike metoder for å takle bikkjene sine, ikke sant? Dette ble jo innprintet i de fleste som var i hundemiljøet og på hundeforum, da klikkertreningen var på sitt aller mest populære.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg i det hele tatt forteller om dette. Jeg vil absolutt ikke oppfordre noen til å gjøre det jeg gjorde. Jeg tror rett og slett at jeg vil få frem at vi alle kan gjøre feil, og ting vi ikke er stolte av. Ettersom jeg har fått så mange positive kommentarer på hvordan jeg behandler dyrene mine, føler jeg at det er riktig av meg å fortelle om ting jeg ikke stolt av også.

Hvis du nå sitter og kribler i fingerne etter å fortelle meg hvor dum jeg var, og hvor dårlig samvittighet jeg burde ha, så kan jeg fortelle at du ville kastet bort tiden din. Dette vet jeg allerede.

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...