Pia – Dilemma, operasjon og tiden etterpå

Rund 20 juli begynte Pia å halte. Hun tråkket ikke på venstre bakben. Mamma gikk ut  fra at hun hadde strekt en muskel. Pia er jo overhodet ikke klar over at hun er tolv år, og oppfører seg ikke deretter heller. At det blir litt strekte muskler og sånt fra tid til annen er dermed ikke så rart. Da beinet ikke så ut til å ble bedre, kom hun til meg for å se om absolutt ro kunne hjelpe. Da oppdaget jeg at beinet var både hovent og varmt. Jeg la også merke til at det ene leddet «datt» utover når hun forsøkte å gå på det.

 

 

Den 23. juli dro vi til Biri Dyreklinikk. Dyrlegen tok mange bilder, og konkluderte med at her måtte det nok operasjon til, en operasjon hvor hun forspeilet oss månedsvis med gips og rehabilitering. Vi var jo ganske klare på at over ett halvår med gips, med påfølgende rehabilitering ikke ville være aktuelt for en hund som tross alt er tolv år. Da er alternativet avliving. Dyrlegen følte seg ikke helt sikker på dette området, så vi ble henvist til Gjøvik Dyreklinikk, som er flinke på ortopedi.

Jeg var slett ikke sikker på at Pia kom til å bli med oss hjem neste dag. Jeg tok derfor fine bilder av henne. Jeg klippet også av en liten lokk av pelsen hennes, og la i en konvolutt ved siden av en boks hvor jeg la en lokk av Tinka sin pels, den dagen hun skulle forlate meg. Det er en slags «tradisjon» vi har, hvor vi tar vare på en liten lokk av pelsen til hunder som går bort.

Jeg og Mamma snakket om alternativene vi ble forespeilet av dyrlegen dagen i forveien. Selvom Mamma var bestemt på at 6-8 med gips og smerter ikke ble aktuelt, var hun akkurat på det tidspunktet mer motvillig til å gi slipp på Pia. Jeg tror Pia sin oppførsel etter Tinka sin død gjorde at jeg kunne akseptere det mer. Den dagen Tinka døde, ble Pia gammel. Hun mistet livsgleden fullstendig. Hun gjorde det jeg hadde lyst til – hun bare ga opp hele livet. Hun har sakte men sikkert kommet tilbake til den blide og fornøyde Pia’en, men jeg fant trøst i at hun ville finne igjen bestevennen på andre siden. Det velger jeg å tro hun vil, når den dagen kommer.

 

Bildet jeg tok av Pia, da jeg ikke visst om hun ville bli med hjem

Da vi kom inn til dyrlegen ble det på nytt tatt mange bilder. De kunne kostatere at alt av sener og bånd som holdt leddet sammen, hadde ryket fullstendig av. Det var ikke noe som hold leddet på plass. Alternativet til operasjon var avlivning, da dette aldri ville kunne bli bedre av seg selv. Dyrlegen fortalte at ved operasjon måtte vi påregne omtrent seks uker med gips på foten. Ikke riktig så illle som vi først hadde trodd. Vi var mest opptatt av om Pia ville ha mye smerter i denne perioden. Det mente dyrlegen at hun ikke skulle ha. I dagene etter operasjonen ville hun få smertestillende, og de påfølgende ukene ville det være å regne for et normalt brudd med gips. Dyrlegen forstod at det var et dilemma hvorvidt man skulle operere en så gammel hund. Mens vi var mest opptatt av hvor hardt dette ville være for Pia, og hvorvidt det var etisk riktig å operere, virket det som om dyrlegen trodde vi var i tvil på grunn av pengene. Operasjonen ville komme på rundt 15.000 kr. I tillegg kom rønkenbilder, gips- og bandasjeskift, etterkontroller m.m.

Etter noe frem og tilbake, mange spørsmål og svar, sa Mamma «Vi gjør det». Vi fikk time for operasjon neste dag.

 

25. juli leverte vi Pia til operasjon ganske tidlig på dagen med beskjed om at de ville ringe oss da de var ferdige. Utpå ettermiddagen ringte de og fortalt at operasjonen hadde gått som planlagt.

 

 

På bildet over ser dere et bilde tatt før operasjonen, hvor leddet ikke henger sammen, det bare «henger og slenger». Bildet til høyre er tatt etter operasjonen. Det er satt en metallpinne inn i beinet, og gjennom leddet. Det er også forsterket med ståltråd surret rundt. Dette skulle nå gro sammen til ett bein.

 

Vi fikk valget om å la Pia bli der over natten, eller hente henne hjem. Ettersom det ikke er folk på dyrlegekontoret hele natten gjennom, bestemte vi oss for å hente henne. Det var allerede avtalt at Pia skulle hjem til meg, for å få mere ro. Beardistrolla måtte være hos Mamma.  Den dagen var det så utrolig varmt! Jeg hadde allerede flyttet chichillaene ut i gangen, da dette var det kjøligste rommet i huset. Der la jeg også Pia, da jeg hadde hentet henne hjem. Det var virkelig uutholdelig varmt i slutten av juli. Dermed fikk Pia madrass i gangen, og husets eneste vifte.

 

En «sykepleier» fikk hun også…

 

Jeg synes jo ikke selv at jeg er pysete. Jeg føler at jeg har vært gjennom mye med dyrene mine, og kan takle mye. En dopet hund som våknet forvirret og uvel, og denne klynkingen (som i mine ører er «skriking»), den takler jeg bare ikke. Jeg blir redd og usikker selv også. Dermed måtte Mamma komme og sitte hos oss den kvelden.

Den gangen Tinka ble sterilisert syntes jeg også denne «skrikingen» (som andre sikkert vil kalle sutring eller klynking) var riktig ille. Da ble jeg visstnok så blek og utafor at dyrlegen ble bekymret for meg, og sendte meg ut for frisk luft. Det er bare noe med akkurat denne oppvåkningssituasjonen som jeg finner veldig vanskelig.

Jeg lå på gulvet sammen med henne den natten.

 

Pia var fortsatt dopet av narkosen, men kunne lette på hodet og se på meg når hun lurte på hvor jeg var.

 

 

Allerede samme kveld var Pia ute og tisset. Etter ett par dager gikk hun på gipsen, og var i fin form. Hun fikk raskt tilbake gleden i øynene, som hadde vært borte siden hun fikk så vondt i beinet.

Jeg hadde jo satt frem bur til Pia, slik at hun skulle ha en trygt sted å ligge. Det syntes ikke Pia noe særlig om. Dermed fikk hun egen madrass på stuegulvet.

 

 

Buret ble nå likevel flittig brukt…

 

 

Allerede ett par dager etter operasjonen var det tid for det første av en lang rekke gipsskift og kontroller hos dyrlegen.

 

 

Jeg tror at til sammen bledet fem eller seks gipsskifter. Pia følte seg setterhvert riktig så hjemme i lokalene til Gjøvik Dyreklinikk. Hun visste godt hvor godisboksen stod til slutt!

 

Pia på tur med gips på foten. Litt må man jo komme seg ut 🙂

 

Poserer med ny råååsa bandasje utenpå gipsen

 

De første ukene kom vi bare inn til de planlagt gipsskiftene. To uker før gipsen skulle av måtte vi dra inn fordi Pia ikke trådde på foten sin. Jeg var jo redd det hadde skjedd noe med leddet hennes. Da viste det seg at hun hadde fått hissige gnagsår. Dette var første gang siden operasjonen at Pia hadde merkbart vondt.

 

 

 

Etter dette måtte gipsen skiftes og sårene sjekkes enda ett par ganger, før gipsen endelig kunne komme av den 11. september. Gnagsårene var fortsatt hissige, og hun fikk antibiotika for dette. Hun måtte derfor ha på strømpebukse for å beskytte sårene hennes fra å bli slikket på.

 


Lillepus passer på vondfoten

 

Det var nå det begynte å bli nervepirrende. Beinet hennes så skrøpelig ut uten gips. Hver bevegelse hun gjorde, gjorde at hjertet hoppet. Ville det holde? Nommin gjorde det ikke akkurat lettere for meg, der han bykset rundt Pia. Hver gang han hoppet for nære, gispet jeg. Hver gang Pia hoppet opp eller ned fra sofaen, jagde pus, eller løp for fort, gispet jeg også. Etterhvert begynte hun å løfte og «vondfoten» hver gang jeg gispet. Og hver gang hun løftet opp foten, fikk jeg hjertet i halsen.

 

 Ikke rart jeg fåt hjertet i halsen, eller?

Et større problem var det at tippen av pinnen øverst på hasen (se rønkenbilde lenger opp) stakk ut av huden og området var betent. Sansynligvis gikk betennelsen også innover i beinet. Planen var å la antibiotika fiske betennelsen, men også på sikt fjerne denne pinnen.

Her fant vi oss i et nytt dilemma. Så lenge pinnen satt i beinet, var det en risiko for betennelse, ettersom den stakk ut som den gjorde. På den andre siden ville beinet bli sterkere, og dermed bedre rustet for å holde, jo lenger pinnen satt. I en måned holdt vi betennelsen i sjakk med daglig vask av metallpinnen som stakk ut av beinet (det syntes jeg var litt småekkelt de første par gangene), samt antibiotika.

Igjen hadde Pia gode dager og uker. Helt til lørdag 11. oktober. Pia var hos Mamma, da jeg og Nommin var på Geilo.  Mamma så at Pia var i dårlig humør, og helst ikke ville trå på foten. Hun ringte dyrlegen, og fikk beskjed om at det kunne vente til mandag. Etter å ha lagt på røret, merket hun hvor varmt beinet til Pia var. Hun ringte opp igjen og fikk komme. På grunn av at Pia nå hadde brukt beinet normalt i noen uker, hadde pinnen begynt å flytte seg innover, i stedet for utover. Dette hadde forårsaket ny betennelse. Ny antibiotikakur gjorde at Pia følte seg bedre allerede neste dag. Nå var det ikke noe valg lenger, pinnen måtte ut!

Mandag 13. oktober ble Pia lagt i lett narkose, og pinnen ble fjernet.

 


Dopet før fjerning av pinnnen

 

Med pinnen borte er forhåpentligvis dette kapitellet over. Pia har det veldig fint. Hun har en slik livsglede, og jeg synes faktisk hun er mere sitt gamle seg enn jeg har sett henne det siste året. Hun har nok virkelig stortrivdes med å være bortkjemt midtpunkt! I tillegg har den gamle kroppen blitt tvunget til å ta det LITT mere med ro enn til vanlig. Det har nok også gjort henne godt.

Å holde Pia i ro, fordi vi er nervøse, kan vi for øvrig bare glemme. Man kan bare ikke holde Pia i ro. Hun har ikke gått gjennom dette, for så å dempes resten av livet. Nei, Pia må få være Pia. Med den risikoen det innebærer i form av hopping, springing og fjasing. Vi prøver dog å ta hensyn der vi føler at vi kan.

Mamma sliter nok fortsatt litt med dilemmaet om det var riktig å la en så gammel hund gå gjennom dette. Jeg, som har hatt henne i hele sommer, er ikke i tvil om at for Pia sin del, så var dette riktig. Stort sett har hun ikke brydd seg med gips og strømpebukse. Hun har hatt ett par vonde dager, i forbindelse med betennelser. Da har vi fått det under kontroll ganske fort, og gitt smertestillende i mellomtiden. Man har ingen garantier for fremtiden, spesielt ikke med en hund på tolv år. Men akkurat nå er Pia bare glad, og fornøyd, og lever livet som bortskjemt dronning.

 

Første tur uten pinne i beinet!

 

 

Frisbee, dag 3 etter operasjonen + litt om mellovgulvsbrokk hos hund

Frisbee kommer til å gi meg hjerteinfarkt eller noe. Vi fikk beskjed på dyreklinikken om å ikke hoppe og sprette, og ikke bjeffe (bjeffing lager press på mellomgulvet.) «Hvordan i alle dager skal jeg få DEN bikkja til å ikke hoppe, og ikke bjeffe?» spurte jeg. «Nei, det regulerer han jo selv» svarte de. Vel… det gjør han altså ikke. Jeg er sikker på at jeg kommer til å finne mine første grå hår snart. Ja, så snart jeg får sovet nok til at jeg kan se grå hår da. Om dagen går jeg med hjertet i halsen og forsøker forgjedes å få Frisbee til å skjønne at han er nyoperert og må være forsiktig. om natten ligger jeg og lytter til pusten hans og står opp og sjekker pulsen rett som det er.

Til tross for mine bekyrminger ser Frisbee ut til å ha det bra. Han er dog trøtt og sliten, og sover en god del mer en vanlig. Han får jo både antibiotika og smertestillende to ganger om dagen, så det er vel ikke så rart. Dessuten gir det meg muligheten til å senke skuldrene litt. Hvertfall til han våkner igjen.

Jeg skal likevel prise meg lykkelig for at jeg har en hund å bekymre meg over. Først etter operasjonen har jeg fått satt meg inn i hva som egentlig var galt med hunden min. Jeg har lest mye, og til og med fått snakket med folk som har erfaring med det (både som eier og dyrlege). Det er slett ikke uvanlig at hunder dør før dyrlegen rekker å operere. Som mamma sa, kanskje bra jeg ikke visste.

Det Frisbee hadde heter altså mellomgulvsbrokk, eller Diaphragma Hernia. Det er rett og slett et hull i mellomgulvet hvor innvoller fra magen kan gli inn i brystkassen. Som regel skjer dette kun hvis hunden har vært utsatt for et sterkt fysisk traume, noe Frisbee ikke har. (Om man ikke regner å kræsje med Carlisha et sterkt fysisk traume?) Farene ved denne tilstanden er flere. Dersom innvoller presser mot hjerte og lunger kan det forårsake pusteproblemer eller pustestopp, mens tarmer eller andre organer (leveren i Frisbee sitt tilfelle) i klem kan miste blodomløpet og bli permanent skadet. Begge deler kan føre til døden for hunden.

Illustrasjon hentet fra www.fetchdog.com


Jeg synes det er enklere å vise hvordan formen hans er på video, enn det er på bilder. Så her kommer en liten snutt som viser litt av dagen i dag.

Jeg vet at jeg er på etterskudd med bilder av Pia sine valper, og jeg har ikke tatt kattebilder på evigheter. Det kommer nok, bare ting går litt tilbake til normalen her «Borti svingen» 🙂

Frisbee: Alvorlig og akutt operasjon.

(Denne bloggposten er skrevet på kvelden samme dag som Frisbee ble operert. Jeg kommer ikke til å publisere den før jeg har Frisbee trygt hjemme. For går det ikke bra, kommer jeg ikke til å klare å skrive noe om det på en lang stund. Så leser dere dette på bloggen min, har nok Frisbee allerede kommet hjem)

 

Da vi stod opp i går begynte Frisbee umiddelbart å kaste opp. All maten i magen kom opp, og når magen etterhvert ble tom, kom det store dammer med magesyre. Bikkjer kaster jo opp i blandt, så jeg tenkte mere over det. Vi dro til mamma, der han var sitt trollete selv. Utpå kvelden derimot ble det tydelig at han hadde vondt. Han strekte seg mye, og klarte ikke ligge. Hver gang han prøvde, spratt han snart opp igjen. Det minnet meg veldig mye om når Tinka har luftsmerter. Han satt i sofaen ved siden av meg, og så rett og slett ikke bra ut. Rundt klokken 23 bestemte jeg meg for å ringe veterinærvakta. Jeg tenkte nok at å ringe vet.vakta er kanskje dumt hvis det bare er luftsmerter, men heller en gang for mye enn en gang for lite. Vi ankom Biri Dyreklinikk rundt midnatt. Dyrlegen kjente på han, og sa det kjentes ut som om han hadde et slags mellom-mykt fremmedlegeme i buken. Vi tok rønkenbilder, men fant ikke noe. Frisbee fikk kontrast og vi tok flere rønkenbilder. Etterhvert som kontrasten fyllte tarmene, så vi tydelig at tarmene lå i brystet hans, der hjertet og lungene var. Altså hadde mellomguvlet ha blitt skadet nok til at involler fra magen hadde kommet seg inn i brystkassen.

Hvordan dette har skjedd aner jeg ikke. Dyrlegen sa at slike skader så de som regel bare på hunder som f.eks. har blitt påkjørt av bil. Jeg kan ikke komme på at Frisbee har fått noe hardt støt mot kroppen i det hele tatt. Frisbee og Carlisha leker jo hver dag, bumper inn i hverandre, og detter ned fra sofaen. Men slik holder de jo på hver eneste dag, og det burde ikke være nok til å skade mellomgulvet slik.

Hvordan det skjedde var forsåvidt ikke så viktig akkurat da. Det som var viktig, var at Frisbee ble operert så fort som mulig. Feilplasserte organer i brysthulen kan legge press på hjerte og lunger slik at hunden ikke får puste, og kan dø. Biri dyreklinikk kunne ikke utføre så kompliserte operasjoner, og enden på visa ble at jeg måtte dra hjem med Frisbee, og vente på at Gjøvik Dyreklinikk skulle åpne. Grunnen til at mange dyreklinikker ikke gjør slike operasjoner, er at i det brysthulen åpnes, vil lungene kolapse og hunden må ha hjelp til å holde lungene i gang. Det har ikke alle dyreklinikker utstyr til.

Vi dro hjem for å få oss litt hvile, men det ble jo ikke noe søvn den natten. Man kan jo ikke sove når man vet at hunden har feilplasserte organer i brystet, og kan få pusteproblemer når som helst.

I dag kl 11.30 fikk vi komme med Frisbee til Gjøvik Dyreklinikk. Vi fikk sitte hos han til de var klare til å begynne. De sa operasjonen ville ta en god stund, og at han sansynligvis ville ha det best med å bli der over natten. Vi dro hjem og jeg prøvde å få meg litt etterlengtet søvn. I 15 tiden ringte dyreklinikken og sa at de var ferdige med operasjonen. De fortalte at både tarmer og leveren hadde sklidd opp i brysthulen og at såret i mellomgulvet var hele 7-8 cm langt.
Etter litt frem og tilbake, og etter å ha snakket med Mamma, bestemte jeg meg for å la Frisbee være på dyreklinikken over natten. Jeg er langt fra komfortabel med å la Frisbee være der alene uten meg. Jeg vil jo trøste, og holde øye med han. Likevel vet jeg ikke om jeg ville vært komfortabel med å ha han hjemme rett etter en slik alvorlig operasjon heller. Forhåpentligvis kan jeg få meg litt søvn i natt, slik at jeg er våken og kan ta meg godt av han, når han kommer hjem.

Det føles så rart å bekymre meg over Frisbee. Det har jeg jo aldri gjort. Tinka er jeg vant til å omtrent bekymre meg omtrent i hjel over, men Frisbee har aldri gitt meg grunn til bekymring. Det er surrealistisk at min sterke, friske og vitale Frisbee måtte ha en slik alvorlig operasjon, og det er helt forferdelig at han ligger der på klinikken og er så sårbar.

Jeg kan ikke få takket Mamma nok for at hun stiller opp, og hjelper til både økonomisk, og som støttespiller når slike ting skjer. Jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort uten. Det setter jeg mer pris på enn ord kan beskrive! Det håper jeg du vet, Mamma?

Jeg har også fått mange varme og omtenksomme mailer fra folk på maillisten til Epil-K9. Dette er en mailliste om hunder med epilepsi, men er det noe med våre «ikke epi’er», så deler vi det også. Gang på gang blir jeg overveldet over hvor mye omtanke som finnes her. Et par timer etter jeg fortalte om Frisbee hadde jeg fått over 20 mailer proppfulle av omtanke og og gode ønsker. Nå har ikke jeg enormt stor tro på bønn i seg selv, men det varmer veldig at i kveld blir Frisbee inkludert i flere kveldsbønner, over hele verden.

 

(Blandt annet denne fine tegningen fikk jeg på mail)

Her hjemme sitter jeg med to bikkjetroll og en katt på fanget, og en annen katt på sofaryggen, men likevel er huset så innmari tomt. Ingen bråkte da vi skulle ut, og ingen veltet meg omtrent over ende da jeg lagde hundemat. Det blir jo bare helt feil!

Nå vil jeg bare ha hjem gutten min, slik at han kan få den omsorgen som jeg innbiller meg at bare jeg kan gi, og ingen andre!

 

Dette bildet ble tatt for noen uker siden. Sofa-kos tidlig om morran.

 


 

Tinka’s operasjon. Alt ser heldigvis ut til å gå bra :)

I dag har Tinka vært hos dyrlegen og fått operert bort en jursvulst. Vi har planlagt operasjonen i ett par uker nå, men jeg har bevisst ikke skrevet noe om den. Dersom noe skulle gå galt ville jeg nok ikke klart å fortelle hvordan det gikk med det første. Derfor ville jeg helst ikke fortelle om det til så mange.

Det å fjerne en ukomplisert svulst er jo  i seg selv ikke en stor operasjon. Når man har med en epilepsihund å gjøre derimot, er alt som innebærer narkose en big deal. Det må  taes forhåndsregler om blandt annet langsom innsovning og oppvåkning.
Eva, som utførte operasjonen hadde sjekket opp på forhånd og hadde stesolid og andre bakcups på plass.

Tinka har hatt en klump i juret  i seks år nå. Da den ble oppdaget, anså dyrlegen det som en større risiko å legge Tinka i narkose, enn det var å gamble på at den ikke skulle utvikle seg. Seks år senere begynte den å forandre seg, jeg kunne ikke lenger tømme juret for væske, og dermed ble den plagsom. Så nå hadde vi ikke noe valg lenger. Med alt Tinka har vært gjennom i sitt liv var det ikke snakk om at en klump i puppen skulle få hverken plage henne, eller spre seg, så lenge vi kunne gjøre noe med det!

Vi dro til dyrlegen tidlig i dag morges, og vi fikk være hos henne til de startet operasjonen. Jeg og Mamma dro for å handle og litt mens vi ventet. Å bare sitte og vente hadde blitt altfor nervepirrende. 40 minutter senere ringte Eva og sa at nå var de ferdige, og at det var nok ikke lenge før Tinka våknet. Mamma tok en usving, og vi hastet inn på dyrlegekontoret igjen. Sist gang Tinka ble operert, og dyrlegen ringte for å si at alt hadde gått bra, ble vi så lettet og glade at Mamma kjørte på rødt lys, i et lyskryss midt i Lillehammer. Så en usving var jo ikke ille. Eva sa at alt hadde gått bra. De hadde operert med bare en lett narkose og lokalbedøvelse.
Da vi kom, var Tinka såvidt våken. Hun slo to slag med halen og var tydelig glad for at jeg kom. Bortsett fra det var hun ganske så sløv. Jeg la meg på golvet ved siden av henne, og da sovnet hun litt igjen.

 

Hater se hundene mine slik… 🙁

Jeg tror nok vi satt der nesten en time til, før Eva  sa at nå kunne vi dra hjem når vi følte oss klare for det. De hadde ingen betenkeligheter med å sende henne hjem da, men om vi ville, kunne vi sitte lengre. Det satt jeg stor pris på. Det er vondt å dra hjem før man føler seg trygg.
Tinka hadde da allerede vært såvidt oppe på bena, var tydelig oppmerksom på hva som skjedde rundt henne, og vi følte oss trygge på å dra.

 

Litt mer våken her 🙂

Vel hjemme gikk hun selv fra bilen og inn. Vi ordnet oss med to madrasser på stuegolvet, og stengte Beardistrolla på gangen. Vi fant frem pledd for å holde henne god og varm, siden kropptemperaturen har lett for å synke etter en operasjon.

 

Chloe leker gjerne sykesøster

Hun er fortsatt veldig trøtt, og slapp, men det er nok normalt. I skrivet vi fikk med oss, stod det at hunden kan være trøtt resten av dagen. Det stod forresten også at hunden må luftes i bånd… Vel, DET skjer ikke. Tinka er jo så rolig og lydig når hun er ute. Utover det stod det at vi skal holde oss i ro 3-4 dager, og ta stingene om 12-14 dager.

 

Våken, men trøtt

Klart man skal drikke av «stettglass» når man er syk…

 

Bilde av bandasjen er jo viktig…

Jeg er jo veldig nysgjerrig av meg (noen vil vel kanskje kalle det groteskt),  så jeg spurte selvsagt etter å se svulsten de hadde operert ut. Jeg synes sånt er veldig interessant. Dessuten har den tingen plaget oss i seks år. Klart jeg ville se. Jeg tok selvsagt bilder også. Hvis du er litt som meg og synes slikt er litt interessant, kan du se dem her.  Jeg la dem ikke her, av hensyn til de som synes slikt er ekkelt.

Nå skal jeg og Tinka stjele tilbake madrassene våre fra kattene… 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...