Artikkel om Nommin som besøkshund

I siste Røde Kors avis for Hedmark var det en artikkel om Nommin. Jeg synes det var utrolig koselig at Margrethe fra Røde Kors ville være med oss på besøk, ta bilder og skrive artikkel om oss. Også var det jo veldig stas at Nommin fikk være forsidegutt og greier!

 

– Se jeg er i avisa!

 

Ettersom ikke alle våre venner og blogglesere er fra Hedmark, og derfor ikke får avisen, spurte jeg Margrethe om å få publisere artikelen hennes på bloggen min.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Besøksvenn med hund

Carina Josefine Iversen og hunden hennes Nommin ble godkjente Røde Kors besøksvenner med hund i april. Siden da har de vært til stor glede for beboerne på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

En gang i uken er Carina og hunden Nommin på besøk på demensenheten på Ringsaker bo- og aktivitetssenter.

 

 

Kari Anne Bratberg, fagansvarlig sykepleier på avdelingen og Lise Lundsten som er avdelingsleder er veldig glade for disse besøkene. De forteller at mange av beboerne opplever stor glede når de får treffe Nommin og Carina.

Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det.

 

Her sammen med avdelingsleder og fagansvarlig sykepleier (Nei… posering på kommando er IKKE Nommin sin sterke side…)

 

Demensenheten i Moelv er opptatte av å samle gode øyeblikk for beboerne. De ansatte opplever at pasientene blir roligere når de får klappe og kose på den firbeinte vennen. Flere har også hatt hund når de tidligere bodde hjemme og dette vekker godet minner fra tidligere tider som fremkaller gode følelser. Følelsen etter besøket sitter i lenge, selv om selve besøket kan bli fort glemt som en følge av demenssykdommen.

Både Carina og Nommin, som også er veldig bevist på at han er på jobb, får mye skyt av beboere og ansatte. Noen av beboerne slå av en prat med hunden, andre trener med han og lærer han triks og de fleste synes bare det er godt å få stryke over den myke pelsen.

De ansatte er opptatte av å skape gode øyeblikk som etterlater seg en god følelse og ro hos beboerne. Nommin har vist seg å være et viktig element for å skape disse gode øyeblikkene.

«Vi kan se stor forskjell på beboere som er urolige før besøket men som tydelig faller til ro når de får treffe Nommin», sier en av sykepleierne.

 

 

Carina forteller at det tok noe tid å bli kjent på avdelingen men etter en måned med jevnlige besøk var gleden stor når vi kom, forteller Carina.

«Det å være besøkevenn med hund er noe av det mest givende de gjør. –Det å se gleden hos de vi besøker er veldig hyggelig, og jeg føler at vi betyr noe for de vi er på besøk hos», sier Carina. Samtidig opplever hun at det er bra for hunden og en fin aktivitet for dem å gjøre sammen. -De går på jobb.

Det er helt tydelig at Nommin har en opplevelse av å være på jobb. Han er veldig forsiktig og rolig inne på avdelingen men viser tydelig når han er sliten og ferdig med sitt besøk. Da tar han båndet i munnen og leier seg selv ut mot døra.

 

 

Ny aktivitet i Hedmark Røde Kors

Hedmark Røde Kors har hittil i år (pr desember 2015) utdannet 30 besøksvenner med hund som går på besøk på institusjon eller hjemme hos mennesker som ønsker det.
Besøksvenn med hund er en utvidelse av Røde Kors sin eksisterende besøkstjeneste. Røde Kors rekrutterer frivillige som er interessert i å ta med hunden sin og besøke beboere på institusjon eller hos hjemmeboende. Disse besøksvennene får spesiell opplæring for besøkshunder, i tillegg til den tradisjonelle opplæringen Røde Kors krever av alle sine frivillige besøksvenner. Kursene går over to helger i tillegg til fire ettermiddager.

For at hunden skal fungere godt som besøkshund er det viktig at den er sosialisert, er rolig og trygg og gir signaler som eier kjenner godt, og kan lese i uvante situasjoner. I tillegg er de viktig med god hverdagslydighet, godt lynne og god helse.Hunden og eieren må kunne jobbe godt sammen.

Vil du vite mer om besøksvenn med hund kan du kontakte Margrethe Nordby i Hedmark Røde Kors.

(Send gjerne en melding eller mail til meg, så kan jeg formidle kontakt. Carina red.)

 

Artikkelen er skrevet av Margrethe Nordby, Hedmark Røde Kors.

 

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

 

Dere kan lese litt mer om hva hvordan blir besøksvenn med hund, og hvilke egenskaper som er viktige for både hund og menneske, i denne bloggposten.

I Hedmark vil det bli avholdt nytt kurs 9. og 10. januar og 5. og 6. mars. Det vil også bli flere kurs våren 2015. Dere som ikke bor i Hedmark, kan finne sitt lokalkontor på Røde Kors sine sider, og forhøre seg om muligheter for kurs der.

Jeg anbefaler virkelig alle som har litt tid til overs, og har lyst til å gjøre en forskjell for andre mennesker, å vurdere å bli besøksvenn. For oss hundefolk er det jo gull verdt å både kunne tilbringe tid med hunden vår, samtidig som vi gjør noe fint for andre, og for oss selv.

Når vi opplever de fine øyeblikkene med smil og glede, kanskje sammen med et menneske som bare minutter før var engstelig eller nedfor, da føler man seg utrolig ydmyk. Tenk at jeg og hunden min er så heldige at vi får lov å oppleve dette.

Tenk litt på det, om det er noe du kunne tenke deg. Send gjerne mail/facebookmelding, eller legg igjen kommentar, dersom du har flere spørsmål.

 

De gode stundene og fine tingene

Jeg ligger jo «litt» på etterskudd her på bloggen nå, så derfor blir det en liten bildespam med bilder fra de siste månedene. Bildene er tatt med mobil (jeg måtte faktisk tørke ett tykt lag med støv av det fine kaemraet mitt, da jeg tok det frem igjen for ett par dager siden), og de som følger meg på instagram eller er venn med meg på facebook, har nok sett mye av dette tidligere. Det får så være. Jeg vil ha med, også på bloggen, at de siste månedene har ikke bare vært triste og vanskelige. Det har vært fine øyeblikk også 🙂

Så her kommer en samling «hytt og pine bilder» fra de siste månedene.

 

 

 

 

Frisbee, som var så syk tidlig på sommeren, har vært i god form siden han ble friskmeldt. Han var jeg jo riktig bekymret for, så det var en stor lettelse! Jeg vet at han har en svulst inne i brystkassen, men den tenker vi lite på. Han har noen dager hvor han er litt stiv og støl, men da er det som regel fordi han har overdrevet litt på tur. Eller vært litt vel ivrig da den første snøen kom…

 

Meg og Frisbee på tur til Næra – bare vi to. Det er koselig i blandt å være bare oss.

 

Nommin og jeg er fortsatt på demensavdelingen hver tirsdag. Det er viktig for oss begge to, og vi trives utrolig godt! Jeg skal legge ut en artikkel som ble skrevet om Nommin, da vi hadde med oss «reporter» fra Røde Kors. Denne stod i Røde Kors Hedmark sin avis. Dette blir ett eget innlegg. Inntil jeg får den ut – her en er en bitteliten samling besøkshundrelaterte bilder, og en liten video:

 

 

 

Vi har også fått oss ny bil! Den er skikkelig grom som bikkjebil!

 

 

Og nye magneter til kjøleskapet! Jeg synes disse er så fine:

 

 

Noe annet som er nytt hos oss – men bare til låns – er to unge pusekatter. La meg presentere Miss Honey og Mister Capone:

 

 

 

Da de kom til meg, var de rundt 5 mndr, redde og usikre, og fulle av mark. Jeg er fostermor for dem, gjennom Dyrebeskyttelsen avd Hedmark. Nå har de vært her i nesten tre måneder, og de har kommet seg veldig. Disse to skal få sitt eget innlegg, som jeg håper så mange som mulig vil hjelpe meg å dele. De er nemlig snart klare for å finne sitt «for-alltid-hjem». De har så mange gode kvaliteter, at hadde folk bare visst, hadde de rent ned dørene for å få hilse på dem. Men da må jo folk få vite om dem 🙂 D

 

 

 

Så da vet dere litt mer om hva vi har holdt på med «borti svingen» – de gode stundene og de fine opplevelsene.

Avslutter med ett bilde av Nommin og «kjæresten» Mima 🙂

 

 

 

Nommin, Besøkshund i Røde Kors

Det siste halve året har en av de viktigste tingene i min og Nommin sin hverdag vært å jobbe mot å bli, og deretter å være, besøksekvipasje for Røde Kors. Besøksvenn med hund er en del av Besøkstjenesten i Røde kors. Det vil si at du som besøksvenn bruker hunden som et verktøy for å komme i med de man besøker.

Det var helt tilfeldig at jeg så annonsen om at Røde Kors Hedmark og Røde Kors Oppland søkte flere ekvipasjer til kurs. Jeg har tidligere vært inne på tanken om å gjøre noe frivillig, men jeg har alltid prioritert å bruke tiden min på dyrene. Tanken om å bli besøksvenn med hund var interessant, fordi jeg kunne kombinere det å gjøre noe for andre, med det å gjøre noe sammen med hunden min.

For å bli besøksvenn med hund må hund og fører bestå et besøkshundkurs bestående av både teori og praksis. For vår del gikk kurset over to helger med 3 måneders mellomrom, til sammen 32 timer teori og praksis, med treninssamlinger og trening på egenhånd i mellomtiden. Vår første kurshelg var i Januar med instruktør Turid Hovland. Forelesningene tok for seg temaer som dyreassisterte aktiviteter (DAA), hundens språk, læringsteori, rasekunskap, risikohåndtering, hundens helse, relasjon hund/fører og hvordan legge opp ett besøk. I tillegg kom praktisk trening med hund, og gruppearbeid.

 

 

Den praktiske treningen gikk i stor grad ut på å «leke besøk». Vi fikk trene på hvordan vi skal legge opp ett besøk, hvordan hunden skal oppføre seg når den kommer på besøk, på å bli kost med og tatt på av fremmede, gjerne på måter en «hundevant» person ikke ville tatt på en hund. Her fikk vi også gode tips til hva vi måtte tenke på som førere når vi var på besøk, og hvilke utfordringer akkurat vår hund burde jobbe med. I tillegg fikk vi en rask innføring i hvordan vi kunne bruke shaping til å trene frem ønsket atferd.

 

Nommin trener «hodet i fanget» med instruktør Turid

 

Noe var kjent stoff, mye var nytt, og jeg hadde flere «aha-opplevelser» i løpet av teoridelen på kurset. I ettertid ser jeg også hvor nyttig denne kunskapen er, når vi er på jobb som besøksekvipasje.

Den første kurshelgen ga meg masse motivasjon til å trene, men også en påminnelse om våre utfordringer. Nommin var alltid veldig snill i møte med andre, men han viste sjelden ekte glede over å hilse på andre mennesker. I tillegg var han midt i en periode hvor tenåringen i han var veldig tydelig. Han var såvidt over ett år, vimsete og fjasete, med hukommelse som en gullfisk, og en konsentrasjonsevne som vi ikke hadde sett snurten av siden november.

Jeg vet at ikke alle trenger å trene så mye, fordi hunden deres allerede er så trygg og lydig i alle situasjoner, men her måtte det altså  trenes.

Vi begynte med en facebookstatus hvor jeg spurte facebookvennene mine om noen ville ha besøk av en vimsete, men snill colliegutt som trengte besøkstrening. Snille og tålmodige facebookvenner inviterte oss på besøk, vel vitende om at det var absolutt ingen ferdig besøkshund de ville få besøk av, men en småvimsete tenåringsgutt.

 

Nommin øver på å ta pent når han får godis av Karin

 

De vi besøkte var stort sett hundevante mennesker, som ble brukt for det de var verdt. Jeg lot de utføre små øvelser og triks med Nommin, rett og slett for å få opp interessen for andre mennesker, og gleden over å være sammen med dem. I tillegg øvde vi på ting som å ta pent, sitte ved siden av, bli håndtert på alle mulige måter, klemt og kost på av fremmede.

Det tok ikke så mange uker før interessen på andre mennesker var på topp, han viste stor iver og glede over å hilse på andre, mye takket være de vi fikk komme på besøk til, og som ville gjøre morsomme ting med han. Han ble raskt komfortabel med klemmer og kos, og «rar» håndtering. Jeg gikk etterhvert tilbake på at han måtte sitte hver gang han skulle hilse. Dette gjorde både han og meg litt ekstra stressa, så da bestemte jeg at det holder at han har alle fire bena på bakken.

Jeg sendte mail til Ringsaker kommune for å spørre om det fantes en avdeling i området hvor vi kunne få komme å trene. Nommin hadde jo aldri vært inne på institusjon før. Han hadde aldri gått i korridorer, lange trapper, tatt heis, gått gjennom automatiske dører, eller hørt lydene som følger med. Vi fikk svar fra en demensenhet i nærområdet hvor vi skulle få komme å trene.

Til å begynne med ruslet vi bare i korridorene, uten å sette noen krav i det hele tatt. De automatiske dørene ved inngangen, trappene, gangene og alle lydene var mer enn nok for gutten. Etterhvert som han ble tryggere der nede, opplevde jeg noe rart. Den vimsete tenåringen min, var det ikke spor av der nede. Inne på demensavdelingen hadde jeg verdens mest eksemplariske hund! Jeg så at han jobbet hardt med seg selv for å klare å oppføre så fint, det krevde en konsentrasjon og oppmerksomhet jeg ikke hadde sett spor av hos han på flere måneder.

 

 

Fin besøkshundtrening på demensavdelingen i dag. Det er ikke lenger usikkerhet å spore i blikket til Nommin når vi går gjennom de automatiske dørene ved inngangen. I stedet lyser hele hunden opp. Usikker vimsing er erstattet med glad hale og lette, men bestemte, skritt opp mot avdelingen. Han vet hvor vi skal. Han vet veien dit. Det er koselig å se at han synes dette er et fint å være.

 
Han får så mye skryt. «Så lydig han er», sier de. «Så rolig og fin han er». Han er det. Men jeg ser at han jobber hardt med seg selv. Vi trener i korridoen. Han skal gå rolig og ta kommandoer. Det holder hardt, når man egentlig bare vil skynde seg inn på dagligstuen. Men han gjør som han skal. Å ligge i ro på pauseteppet er innmari vanskelig, når folk går forbi. Det er jo rent uhøflig å ikke springe bort for å hilse, mener Nommin. Men han ligger.

 
Møter vi noen som vil hilse, skal han hilse pent, være forsiktig. Jeg ser det ikke alle andre ser. Jeg ser det kribler i kroppen hans, når fomlende hender føler seg frem over ansiktet hans. Han har så innmari lyst til å hoppe opp, nussekose dem i fjeset. Han logrer med både hale og kropp, men alle fire bena holder seg på bakken. Får han godbit, må han virkelig konsentrere seg. Tenner skal ikke røre skjøre fingre. Jeg ser det er vanskelig. Men det går.

 
Han heter gjerne både Max, Connie og Lassie. Det er ikke så nøye, han svarer på alt med gode blikk og logrende hale.

 

Treningen gikk veldig fint, og jeg var stolt over hvor langt Nommin hadde kommet på månedene som hadde gått siden første kurshelg. Jeg var likevel litt nervøs da andre kurshelg stod for tur. Søndag var det «eksamen», der hans egnethet som besøkshund skulle testes. Testen gikk ut på å teste hvordan han reagerte i ulike situasjoner som kan oppstå på besøk (håndtering, lyder m.m), samt en skuddtest.

Nommin ble godkjent 26. april, og kan nå smykke seg med tittelen «Besøkshund for Røde Kors»!

 

 

Nommin i «uniformen» sin

 

 

Røde Kors har godkjent at vi får fortsette å gå på besøk der hvor vi har trent. Det er vi veldig glade for. Vi har blitt kjent med de som er der, og vi trives innmari godt. Vi føler oss veldig satt pris på av både beboere og av de som jobber der. Både jeg og Nommin har blitt tryggere på oss selv, og på hvordan vi skal legge opp besøkene på en god måte. Den tryggheten gjør at vi begge slapper av mer, og klarer å være mere til stede i øyeblikket.

 

Jeg er jo veldig opptatt av at Nommin skal oppføre seg fint, være lydig og rolig der nede. Og det har jo vært det ene stedet i verden, hvor gutten har oppført seg eksemplarisk. Jeg merker at både Nommin og beboere har tødd opp mye siden vi begynte å gå der, og med det kommer det små unoter også. Tidligere ville det vippe meg helt av pinnen, dersom han var ulydig. Nå prøver jeg å ta det med et smil, og finne en balanse. Heller stramme inn litt etterpå. Beboerne er ikke opptatt av at bikkja skal være «verdensmester» i lydighet, de vil ha kontakt, kos og glede. Det er ikke å komme forbi at disse små impulsive ulydighetene fra Nommin kan skape små gyldne øyeblikk.

 

Som når jeg ber Nommin sitte pent, men Nommin reiser seg og går mot beboeren jeg snakker med. Hun blir kjempestolt, lyser opp, og proklamerer høyt og tydelig til resten av rommet «Hæin ville så jinne sitta ått meg hæin ama!», mens hun tar et godt tak rundt ulydigheten min og trykker han inntil seg. Nommin sender meg et åpenbart «haha-blikk». 1-0 til Nommin.

 
Eller når tiden blir lang og Nommin bestemmer seg for å ta tak i båndet sitt selv, og går stolt med båndet i munnen. Unote delux. «Nei Nommin», sier jeg. Beboerne klapper hendene sammen, ler og roper «Se, han går tur med seg selv jo». Kan tro den «suksessen» satt seg i hodet på han. Dette er jo nå «glansnummeret».

 

 

Hvorfor besøksvenn med hund?

Bruk av hund i Besøkstjenesten har vist seg å være veldig positivt. Møtet mellom bruker og hund gir mange fine og nære opplevelser. Det er veldokumenterte effekter på helse og velvære knyttet til kontakt med dyr. Forskning viser at nærkontakt med dyr har en helsemessig positiv effekt på mennesker, både fysisk og psykisk. I tillegg til å redusere stress, senke blodtrykk og motvirke angst og depresjon, kan nærkontakt med dyr dekke enkeltpersoners behov for varme, kos og omsorg. Det kan bedre humøret og gi glede i hverdagen til mennesker som trenger det. Dyr kan også virke kontaktskapende og fremme et godt miljø. Undersøkelser viser at av alle testede tiltak bare er besøk av små barn som skaper mer engasjement blant sykehjemsbeboere enn hundebesøk.

 

Hvordan bli besøksvenn med hund?

Hundeeier:
  • skal være over 18 år, bør ha noe erfaring med hund samt ha trent hunden minimum 6 mnd.
  • Ha tilgang på egnet hund
  • Må gjennomføre vanlig Røde Kors besøksvenn – opplæring
  • Ha tid og overskudd til å gå på besøk minst annenhver uke i minst ett år

Hunden bør:

  • være mellom 2,5 – 8 år og godt sosialisert (særlig egnede hunder kan selvsagt vurderes uansett)
  • være rolig og trygg i omgang med mennesker, samt ikke ha noen form for ressursforsvar, eller aggresjon.
  • må takle håndtering av eier, og generelt takle håndtering av fremmede mennesker.
  • Usikre hunder eller hunder med helseproblemer er lite egnet.

(kilde: rødekors.no)

 

Hvis du er interessert å bli besøksvenn med hund, ta kontakt med dit lokale Røde Kors. I Hedmark og Oppland skal det starte nye kurs til høsten!

Det er en stort behov for godkjente ekvipasjer. Avdelingsledere og helsearbeidere har virkelig fått opp øynene for de gode effektene dyr har på mennesker.

 

 Link til artikkel i Ringsakerblad

 

«Je ser jo at det æ ei ungbikkje du ha der», sa han. Det var tydelig at han ønsket at vi skulle sette oss ned akkurat hos han. Det gjorde vi. Jeg ga mannen godis som han kunne gi til Nommin. Han la hånden mot brøstet og kommanderte «sitt». Nommin satt, og han fikk sin belønning. Dette hadde mannen gjort før. Deretter ba han Nommin gi labb. Nommin satt og så dumt på han…

 
Å gi labb er jo en «uvane» jeg prøver å IKKE lære hundene mine, men der nede er det å gi labb omtrent «ildprøven» på hvorvidt det er en flink hund. Jeg skulle til å gripe inn for å ikke skape frustrasjon hos både Nommin som fikk en kommando han ikke kjente, og for mannen som hadde fått «tildelt» ei bikkje som ikke kunn gi labb en gang.

 
Da plutselig bøyer mannen seg ned, og plukker opp poten til Nommin. «Labb» sier han, mens han holder Nommin sin pote i hånda. Så får Nommin godis. Mannen strekker seg etter mer godis fra meg, uten å ta øynene fra Nommin. «Labb» sier han igjen. Nommin skjønner ingenting, men han liker oppmerksomheten, den milde stemmen, og godbitene. Slik hoder de på en stund. Denne stunden eksisterer ikke resten av dagligstua, hverken for mannen, eller for Nommin. Begge er totalt oppslukt.

 
Etter flere forsøk klapper mannen hende sammen, og snur seg til meg «Såg du?? Nå løfta’n opp labben litt!». «Ja», sier jeg, en liten hvit løgn der. «Detta kæin du arbe med heme veit du», sier han til meg. «Du gjør slik her». Også viser han meg igjen. Så forteller han at noen bruker lang tid, andre lærer fort. «Slekk æ’re, men bikkjer dom æ utrulig smarte forstår du».

 
Neste uke kan det hende at mannen ikke husker oss i det hele tatt, jeg vet faktisk ikke. Men vi skal trene litt på å gi labb likevel. Sånn i tilfelle.

 

 

Det å være besøksvenn med hund er noe av det mest givende jeg gjør. Det er også noe Nommin trives godt med. Han stråler når vi er på tur opp mot avdelingen der vi skal på besøk. Han er stolt over det han gjør, og den responsen han får. Vi har vokst på dette begge to. Jeg stråler litt jeg også, når jeg føler at vi har bidratt til at noen får en litt lysere hverdag, med litt mer smil og gode samtaler. Noen vil bare se på Nommin på avstand og synes det er morsomt når han shower og gjør triks. Andre vil helst ha han helt opp i fjeset, og gjerne helt opp i sengen. Ofte får vi høre historier om dyr de har hatt, og om hva de har opplevd. Noen vil  bare klappe og kose uten å snakke i det hele tatt. Noen vil klemme Nommin inntil seg og hviske i øret hans, hemmeligheter som bare en hund kan holde på.

 

Nommin på sengebesøk

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...