Valpetreff på Sunborne Kennel

I dag har vi hatt valpetreff for sommerens sheltievaper. Åtte valper møtte opp, og alle var trygge og glade. I tillegg til masse kos og lek, ble det også tid til måling, stell, og demonstrasjon av hva som skjer på hundeutstilling.

Jeg tok omtrent 500 bilder! Jeg hadde jo tenkt å begrense med til 10-20 bilder på bloggen, men shit au! Er det noe bloggen min trenger nå, så er det valper, lek og livsglede. Her kommer derfor et relativt STORT bilderas fra valpetreffet.

 

 photo blogg1_zps096896ee.jpg

 

 photo blogg2_zpsf72d2eab.jpg

 

 photo blogg6_zpse73f6f6c.jpg

 

 photo blogg7_zps0c81917f.jpg

 

 photo blogg8_zps9813b5d2.jpg

 

 photo blogg4_zpse7d78f42.jpg

 

 photo blogg9_zps046e57e1.jpg

 

 photo blogg11_zpsb8768956.jpg

 

 photo blogg15_zpse2c5c63c.jpg

 

 photo blogg19_zpsdb183f26.jpg

 

 photo blogg12_zps059f8015.jpg

 

 photo blogg16_zpsf7441202.jpg

 

 photo blogg18_zpsd73bbeb8.jpg

 

 photo blogg21_zps4864c4db.jpg

 

 photo blogg26_zps28b2bf05.jpg

Pia-min <3

 

 photo blogg3_zpsce7d6d90.jpg

Grunnen til at man bare bør ta hodebilder av Pia nå om dagen…

 

 photo blogg13_zps63db7dc1.jpg

 

 photo blogg14_zps60efc331.jpg

 

 photo blogg10_zps2d8b242f.jpg

 

 photo blogg23_zps556491ab.jpg

 

 photo blogg22_zpsb7811613.jpg

 

 photo blogg39_zps1e9a7756.jpg

 

 photo blogg40_zpsa23f74bf.jpg

 

 photo blogg20_zps0283ae6c.jpg

 photo blogg27_zpsd00ce693.jpg

 

 photo blogg30_zps615089aa.jpg

 

 photo blogg29_zps76bd5267.jpg

 

 photo blogg31_zpsce4b02a8.jpg

 

 photo blogg32_zps5b13e18b.jpg

 

 photo blogg33_zpsf65f4555.jpg

 

 photo blogg36_zps80f03dbb.jpg

 

 photo blogg41_zps5c40db5f.jpg

 

 photo blogg25_zps07917d32.jpg

Pia har funnet ut hvem som har godis i lomma

 

 photo blogg35_zps85fac0ea.jpg

Hilde viser frem at (Ra)Balder KAN ligge på ryggen

 

 photo blogg34_zps921b78b2.jpg

Hip Hop Harry blir målt med målestav til litt over 33 cm i mankehøyde

 

 photo blogg44_zps3dda2355.jpg

Hilde og Pia demonstrerer hva man gjør på utstilling. Og det ville jo alle være med på!

 

 photo blogg38_zps98320835.jpg

Mr. Nelson har fått en fot i munnen…

 

 photo blogg42_zpsdccb52b5.jpg

 

 photo blogg43_zpsc5744436.jpg

 

 photo blogg45_zps356750de.jpg

 

 photo blogg46_zps290d1617.jpg

 

 

Tusen takk for en fin dag! Koselig å se de små igjen. En kjempefin gjeng var det 🙂

Jeg er ikke 100% sikker på at alle valpene ble med med på disse bildene. Det er helt tilfeldig, noen fikk jeg bare bedre bilder av enn andre.  Bildene blir lagt ut på Sunborne Kennel sin facebookside. Hvis du er interessert i noen av bildene, kan du laste dem ned derifra, eller sende meg en mail på bortisvingen@gmail.com.

 

Tinka sitt bursdagselskap – Gratulerer med dagen!

I dag fyller verdens beste Tinka 11 år! Tenk det da!

 

I går hadde Tinka invitert til Sheltie-Party (for det er jo Sheltier Tinka liker best å menge seg med – og bursdagsbarnet må jo får viljen sin). Til sammen var det 9 sheltier i selskapet.

Tinka fikk gave av gjestene sine: godbiter, og en roooosa grisebamse som hadde flekker av leverpostei på!

 

Bølla og Pia skulle nok ønske de også fikk rosa gris med leverpostei på!

 

Den grønne slangen var en gave fra Mamma

 

Jeg mener å huske at når man har barnebursdag, må alle ut å leke først, slik at det blir roligere under kakespisingen. Dermed tok vi med hele gjengen ut for å røre på oss litt.

 

Min vakre 11-åring 🙂

 

 

 

 

 

Pia lot seg ikke sjarmere av festens eneste herremann

 

 

Bølla er med på leken

 

Tinka holder øye med de små viltre valpene

 

 

 

Ettersom Tinka helst bare vil fjase med Sheltier, og fordi Beardisen ville ha sett hele partyet som et eneste stort Sheltie-Bowling eldorado, måtte de være i hundegården. Så får jeg heller ta med disse to på Beardistur senere.

 

 

Etter vi hadde fjast fra oss litt, var det tid for bursdagskake. Her står alle og venter på serveringen:

 

 

Namnamnam…

 

Det er jo i dag Tinka egentlig har bursdag, og dagen skal hun få feire sammen med Pia, hennes besteveninne. Hun har fått ha Pia på overnattingsbesøk i natt, og når tåka letter, skal vi ut på tur. Hvis tåka ikke letter, kan vi leke i hagen. Jeg tror nok at hvis Tinka fikk bestemme, ville hun tilbringe dagen sin med Pia.

Ingen ord er fine nok til å beskrive Tinka’en min, og ingen ord er sterke nok til å beskrive hvor heldig jeg føler meg, for at hun valgte nettopp meg. Gratulerer med dagen, verdens beste Tinka! Jeg er så glad i deg, at det av og til føles som om hjertet skal sprenge!

 

Tinka: prøveresultater og byvandring

For de som følger oss på facebook er ikke dette nyheter lenger, og dere må beklage at det blir litt «gammelt nytt». Det første jeg gjorde da jeg kom ut igjen fra dyrlegekontoret den dagen, var å oppdatere facebooksiden vår. Mange har spurt, og tenkt på Tinka, ettersom de visste om prøvene vi skulle ta. Det varmer hjertet mitt 🙂

Nå er jo dette litt over en uke siden, men som lovet, finner resultatene veien til bloggen etterhvert også.

Det startet med at Tinka tisset på seg om natten to netter på én uke. Det er slett ikke likt Tinka, og med tanke på de medisinene hun har gått på i snart ti år, så tenker man jo først og fremst på nyreskader. Det er dessuten over et år siden det ble tatt noen prøver av henne, så det var på tide.

 

Opprinnelig hadde jeg følgende huskeliste til dyrlegen:

– Blodprøve for å sjekke fenemalnivået.

– Blodprøve for å sjekke leververdier

– Blodprøver for å sjekke nyreverdier

– Rønken for å se etter evt. nye svulster i bukhule eller bryst

– Rønken for å sjekke forkalkningen i ryggen som vi allerede vet om, samt for  se om nye er kommet til.

 

Da jeg kom til dyrlegen ble vi enige om å droppe blodprøven for å sjekke fenemalnivået. Jeg har en våken og oppvakt hund, uten mer anfall enn det vi begge kan takle. Vi ville derfor ikke begynt å tukle med dosering og medisner, uansett hva prøvesvarene sa.

Nyverdiene var kjempefine! Lykke!

Leververdiene var noe forhøyet i forhold til normalen, men ikke unormalt høye for en hund på hennes alder, med hennes medisinforbruk. DE var dessuten noe lavere enn de var i fjor! Jeg skal fortsette med Denosyl, for å støtte leveren hennes.

Rønkenbildene viste ingen nye svulster. Dobbeltlykke!

Forkalkningen mellom to ryggvirvler er uendret fra i fjor, og Tinka viste ingen tegn til smerte når dyrlegen presset på de aktuelle virvlene. Han sa at forkalkninger stort sett gjør vondt mens de fortsatt dannes, ikke etter at de har blitt harde. INGEN nye forkalkninger ble funnet!

Dyrlegen sa a tissingen om natten sansynligvis kom at steriliserte tisper oftere ble inkontinente i varierende grad, da de ble gamle. Foreløpig er det ikke noe problem, og ikke noe vi velger å medisinere. Dersom det begynner å skje oftere, må vi vurdere medsiner og/eller løpetidstruse.

Dette er jo resultater man må si seg veldig fornøyd med!!

I bilen hjem kom tårene, da det gikk opp for meg hvor frisk hunden min faktisk var. Dyrlegen sa at Tinka viste en enorm indre styrke, ved å være i så god form etter alt hun har vært igjennom helsemessig.

 

Pynter denne «gladposten» med bilder fra vår lille byvanndring i forrige uke. Jeg ville ha med meg Mamma og Pia på tur ned til innsjøen, men Mamma var redd for orm, og dermed ble det byvandring.

 

Ispause i gågata

 

Tinka titter på endene i Søndre Park

 

 

Hjertevenninner<3

 

I dag har jeg tatt bilder av Ellie sine små. Så da spørs det om det kommer noen valpebilder etterhvert 🙂

Man glemmer ikke gamle kunstner – Man gjør dem bare i gal rekkefølge

De som følger oss på facebook har jo allerede fått med seg et par bilder av Tinka sitt «come back» på agilitybanen, men kanskje ikke så mye om omstendighetene rundt.

Forrige uke var litt vond, da Tinka to netter på rad hadde tisset på seg mens hun sov. Tankene går jo da umiddelbart til nyrene hennes, som har måtte finne seg i ni år med relativt sterke epilepsimedisiner. På samme tid leste jeg på en blogg jeg følger, om en annen hund på Tinka sin alder, som hadde fått noen mindre gode nyheter. Alt dette til sammen gjorde meg plutselig veldig klar over at disse hundene våre ikke varer evig.

Vi har hatt noen slike perioder før, og det gir seg utslag i ymse påfunn, for å bevise for oss selv, at vi er da i aller høyeste grad fortsatt i live! I siste liten fikk vi meldt oss på en treningskonkurranse i Agility neste ettermiddag.

 

 

 

Overskriften sier vel det meste om resultatet, men åh så morro det var, og så herlig det var å se Tinka i storform, kose seg på agilitybanen!

 

 

Tinka tok fart, og beviste at det er altså ikke bare Beardisen som kan sveve. Hun raste av gårde, raskt, lykkelig, og ofte i gal retning. Jeg fikk helt sommerfugler i magen av å se på henne, uansett hvor gal retning hun sprang i.

 

 

 

Når Tinka er boblende lykkelig, ja, da blir jeg det også 🙂

 

Mamma, som egentlig hadde helt andre planer, dukket opp mens det var briefing for nybegynnerklassen. Da fikk jeg en fiks idé om at Pia sulle jo selvsagt få være med. Pia har vel ikke sett et agilityhinder på 8 år (nå er hun jo 10 år gammel), men vi meldte henne på og jeg løp for å briefe banen. Jeg briefet ikke så nøye, for jeg regnet ikke med at hun skulle komme seg over særlig mange hindre, og spesielt ikke tunnelpølsa, for den tok hun jo ikke når hun var ung en gang.

Men Pia overasket alle. Hun var så positiv og full av energi, og tok alle hinderne uten problemer. Til og med pølsa tok hun som den største selvfølgelighet! Hun kunne nok gått fortere, men jeg ble jo like overasket hver gang hun tok et hinder. Pia kom på 3. plass i nybegynnerklassen, og fikk velge en leke. Da valgte vi en roooosa ball, som hun ga til bestevennen sin, Tinka.

 

 Noen hviler på sine lauvbær, Pia hviler på fanget

 

Nå skal Tinka inn for å teste fenemalnivå, nyre- og leververdier, samt rønke for evt nye svulster i buk/bryst. Slike ting er bedre å få sjekket, enn å gå å lure på. Som dere har sett av tidligere bloggposter denne uka, så har Tinka det altså veldig fint, og er i god form 🙂

Valpene 6 uker gamle

Etter et mislykket forsøk med skjerm på en liten pus som klør pga. tannfelling, med påfølgende syprosjekt i all hast (som jeg skal skrive mer om i morgen), tok vi turen til Mamma. Beardisen koste seg i bikkjegården, mens jeg og Tinka fikk servert hjemmelaget pizza! Mamma har nemlig besøk av ei venninne som skal kjøpe valp av oss, og hun er så flink til å lage pizza!

Da maten hadde sunket såpass at jeg klarte å røre på meg igjen, gikk jeg ut for å ta bilder av valpene. De er nå nesten 6 uker gamle. Jeg håper på forståelse for at det er vanskelig å velge kun noen få bilder, når man har så søte modeller!

Det ble nemlig litt mange…

 

Photobucket

Akkurat våknet opp i kassa si 

 

 

Photobucket

 

 

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Photobucket

 

Det var skikkelig stas å dullekosepludrefotografere dem 🙂

 

Oppdatering Pia

Først må jeg bare si tusen takk for alle varme ord jeg har fått fra dere; ønsker om god bedring til både den ene og den andre, ord som «dette klarer du», og trøsteklemmer. Jeg setter veldig stor pris på omtanken!

Jeg var så utrolig frustrert i går. Av og til går luften liksom bare ut av meg når slikt skjer.

I dag er det bedre. Lillepus bestemte seg for å glede meg med en finfin bajs (Ja, for her i huset er slikt faktisk en stor glede), og Pia er mye kvikkere enn hun var i går.

Jeg klarte jo ikke å få av slangen Pia hadde festet til veneflonen i benet, så den måtte hun pent gå med til langt på dag. Jeg kledde på henne en genser, og festet den tomme posen, og slangen, til genseren med sikkerhetsnåler, slik at hun ikke skulle tråkke i den. De lo litt av oss da vi kom til vetrinærkontoret, men det får så være 🙂

Dyrlegene var fornøyd med hvordan formen til Pia var i dag, i forhold til i går. Hun ble ikke lagt på nytt drypp, og fikk komme hjem uten slange festet til foten. Det var godt for både henne og meg.

Hvis formen fortsetter å stige, skal hun behandles hjemme fra nå av. Hun skal ha antibiotika, og syredempende (mot blodig oppkast) i én uke. I tillegg skal hun spise bare skånekost.

Tinka, som jo også begynte med oppkast i går morges, har heldigvis ikke hatt flere symptomer. (Bortsett fra at hun fiser litt mer enn normalt.)

Jeg har fått spørsmål om hvordan det går med Pia, fra mennesker som aldri har møtt henne, fra mennesker som ikke har sett Pia på flere år, og fra nær familie/venner. At så mange bryr seg, varmer hjertet mitt 🙂

For å vise dere at Pia har det etter forholdene ganske bra (og for at stakkars Mamma skal få sove om natta…), filmet jeg henne litt da vi var ute på gårdsplassen tidligere i dag.

Det er jo klart, at selvom man har veldig lite energi, så skal den energien man har hvertfall brukes til å bjeffe, og til å erte Beardistroll som står i hundegården. Prioriteringer vet du… 🙂

 

 

 

Når ting blir litt for mye for meg, så henger ikke hodet helt med… Mens Pia var hos dyrlegen i går forsøkte jeg å lage meg litt mat. Slik gikk det:

 

 

Når det ikke fungerte, lagde jeg meg ei brødskive med syltetøy i stedet. Det skulle jo være ganske ukomplisert. Brødskiva serverte jeg Junior, før jeg tok med meg kattematen på stua…

Nå er det vel snart nok?

Jeg er så sliten av syke dyr! Før 2011 begynte kunne jeg ikke huske sist et av dyrene mine var syke (Ja, untatt Tinka da, men det er liksom en konstant ting, og telles ikke). I år derimot, har det gått i ett. Og jeg er så sliten. Fysisk sliten av lite søvn og mye stress, men aller mest sliten i hjertet, av å være konstant bekymret, og føle meg så hjelpesløs!

Jeg deler jo som regel tingene som skjer med dyra mine, fordi jeg tenker at det kan være litt nyttig informasjon å hente. Kanskje det vi går gjennom, for eksempel kan bidra til at noen andre legger merke til symptomer på at noe er galt hos dem. Vanligvis venter jeg dog med å skrive om det, til den verste «stormen» er over. Rett og slett for at bloggen ikke skal bli for preget av mine bekymringer.

Men nå… Nå må jeg «lufte» litt.

Sent i går kveld/i dag morges begynte Pia å kaste opp. Tre timer senere kom det en god del (les: skremmende mye) blod ut bak. Jeg ringte dyrlegen, og vi fikk komme. Da vi kom dit, kom det enda mer blod bak, og hun kastet opp blod også. Dessuten begynte Tinka å kaste opp. Ikke rent lite heller. Hun var heldigvis ikke så redusert som Pia, så etter å ha fått Diarsanyl og kontrastvæske (for å smøre tarmene), fikk hun bli med hjem. Pia måtte tilbringe dagen hos dyrlegen, for å få erstattet noe av alt det som kom ut. Jeg misliker sterkt å reise fra bikkjene slik, men jeg hadde nok ikke følt meg vel med å ta med en så syk hund hjem heller.

Nå er Pia hjemme igjen. Hun ligger på væskedrypp i buret sitt og sover. Det har heldigvis ikke kommet ut blod hverken ene eller andre veien på flere timer, men hun er så sliten stakkar.

 

Dryppet henger i et hundebånd som er festet til bokhylla.

 

Det er ikke så greit med en slange i benet, som driver og surrer seg.

 

Uansett omstendigheter, så kan man jo ikke nekte for at bandasjen var innmari søt!

 

Vi skal tilbake for kontroll i morgen tidlig, for å blandt annet sjekke at konstrastvæsken har funnet veien gjennom hele tarmsystemet.

 

Hadde dette vært en isolert hendelse, hadde jeg nok taklet det bedre. Vi har da vært gjennom verre før, jeg og dyrene. Etter alt som har skjedd i år, føler jeg meg i stedet bare utslitt, og motløs. Særlig disse pusemagene som aldri helt ordner seg, sliter veldig på meg. Men akkurat det er jo forsåvidt min egen skyld. Jeg beholdt jo Lillepus, nettopp fordi hun hadde vanskelig mage. Lurer virkelig på om det går an å bekymre seg i hjel? I så fall burde jeg være forsiktig!

Jeg må bare fortsette å glede meg over de små tingene. Tinka som kommer med ballen sin, bråkete Beardiser, en fin bajs i kattekassa, og rolige kvelder hvor ingen er syke! Også håper jeg at 2012 blir bedre!

 


 

Can we pretend that airplanes

In the night sky are like shooting stars?

I could really use a wish right now

Wish right now, wish right now 

 

 

Bilder og resultater fra utstillingen på Hundorp

Som jeg fortalte, var vi på utstilling på Hundorp i helga som var. Jeg var bare så altfor trøtt til å vise frem bilder, og skrive om det, da jeg kom hjem.

Jeg var der som tilskuer, og for å sosialisere Carlisha. Hun har jo ikke vært med på så mange slike ting, så det har hun godt av. Carlisha oppførte seg EKSEMPLARISK hele dagen. Jeg tror både jeg og Mamma ble litt overasket over hvor rolig og snill hun var. Vanligvis er hun jo veldig svevende når det skjer spennende saker og ting, men hun satt stort sett og koste seg, eller ruslet rundt med meg, og logret hele tiden. Det var så godt å se 🙂

 

Jeg og Carlisha slapper av og koser oss i teltet, mens vi holder øye med hva som skjer i ringen.

 

Det første vi måtte få med oss, var Beardisene. Det var kun tre stykker, så det gikk ganske fort.

 

Junior klasse tisper (Hvis du titter ekstra godt, ser du Carlisha i bakgrunnen, som studerer hvordan det er å være utstillingshund! Eller kanskje hun bare ser etter meg)

 

Mens Penny (jeg tror det er det hun heter?), var nybørstet og utstillingsfin, måtte vi selvsagt ta noen bilder av henne 🙂

 

 

 

Det neste vi måtte følge med på var Collien. Jeg tok desverre ingen bilder mens de var i ringen, men jeg var så heldig å få tatt noen oppstillingsbilder av den vakre tispa som fikk Certet og ble BIR (Best I Rasen).

 

Viser frem slufsene sine 

 

 

Etter Collien var det Sheltien sin tur. Mamma stilte ut Smedjenas Black Spirit (10,5 år) i Veteranklasse, og det gikk kjempebra.  1. premie i veteranklasse, 1. premie i veteran konkurranseklasse, certifikatkvalitet, Beste veteranhanne og BIM veteran.

 

Spirit står klar på bordet 

 

Dommeren likte Spirit veldig godt, og syntes han var veldig fin for alderen

 

Vinnerklasse hanhund

 

 

Kritikken han fikk: «Trefarget, 10 år. Alderen synes ikke hverken i hode eller kropp.Treangulært hode av tilrekkelig lengde. Reelle kjeker, utmerket pigment. Lett overtippete ører som er velplassert. Litt framplassert skuldre og overarmer. Stram rygg. Meget bra bakstell. Vakker pels. Herlig temperament. Bra bevegelser selvom han kunne vært mer stabil framme»

 

Etter Spirit var ferdig i ringen, måtte vi ta skrytebilde av sløyfene!

 

Her begynte Spirit å bli både trøtt og sliten

 

Jeg hadde en kjempefin dag. Det var i grunn veldig koselig å være på utstilling uten å behøve å stresse med å børste bikkjer, og passe tiden. Jeg og Carlisha bare slappet av, så på fine hunder, og snakket med koselig mennesker 🙂

 

I kveld klokken 18.00 blir det utstillings- og miljøtrening på Biri Travbane, så hvis du bor i nærheten og har lyst til å ta deg en tur, hadde det vært veldig trivelig 🙂

 

I morgen går fristen for å svare på gjettekonkurransen ut, så hvis du fortsatt ikke har gjettet, bør du kanskje vurdere å ta en titt her.

 

Utstillingstrening med distraksjoner

I dag har jeg vært på utstillingstrening med Ellie, ei lita frøken som eies av oss, men som til daglig bor hos fórverter. Planen er at jeg skal stille henne på valpeshow i september.

 

Ellie

Ellie er kjempepositiv og glad hele tiden! Hun trenger dog litt trening på det å stå pent, og gå pent i bånd. Et par treninger til, så blir det nok bra 🙂

I dag var det så mange fine valper og unghunder på trening at det var klin umulig å holde konsentrasjonen i to timer, både for meg og Ellie!

Ellie fant en lekekamerat i lille Leha, fórvertvalpen til Unni:

 

Slik gjør man altså på utstillingstrening! (Fotograf: Unni)

 

Leha

 

Jeg forelsket meg i  Collievalp på ca 3,5 måneder.

Han var så fin og god! Så snill og rolig!

 

Han lå i armkroken min lenge og bare koste. Åh, som jeg fikk lyst på collievalp! (En dag…)

Han var litt for stor å putte i veska og stjele med seg, men hadde jeg hatt trillekoffert, hadde jeg jammen vurdert det!

 

Denne lille sjarmøren het Aston, og var 6 måneder gammel 🙂

 

Denne skjønne jenta het Lady (tror jeg…)

 

Jeg måtte også knipse et par bilder av denne godklumpen, en schæfervalp:

 

 

 

Er det rart det var vanskelig å konsentrere seg om utstillingstrening?? 😀

Hundene i mitt liv – Del 4

Her kommer fjerde, og foreløpig siste, del av serien om «Hundene i mitt liv». Kapitell 1-3 finner du her.

I denne delen vil flere hunder komme inn i livet mitt, noen planlagt, noen plutselig. Noen vil bare være en del av livet mitt for en kort stund, men likevel sette dype spor.  Dere vil se også se hunder dere kanskje allerede kjenner fra bloggen.

 

Dette kapitellet burde egentlig ha startet allerede 7.  januar 2002, da disse valpene ble født. Det visste vi ikke da.

 

 

Alle valpene i dette kullet ble solgt, og det var ikke noe mer spesielt med dette kullet, enn andre valpekull vi har hatt.

Vi skulle bare ha visst… Men det gjorde vi ikke, og derfor starter ikke denne delen av historien før i juni 2002, da en nydelig liten Sheltiefrøken ble født.

Kine begynte å bli gammel og syk. Vi visste at hun ikke hadde lenge igjen av livet. Vi hadde allerede bestilt time for avliving til henne flere ganger, og avbestillt igjen, da hun plutselig virket friskere. Det var på tide å begynne å tenke på en arvtager etter Kine, som kunne følge i hennes fotspor både i avlsammenheng, og som min hund.

Da Funny fikk valper, skulle vi beholde en valp selv. Dette ville jo da bli oldebarnet til Kine. Valget falt på en nydelig liten frøken som skulle bli min.

 

 

Valpen fikk navnet Pia, og er nok velkjent for de har fulgt bloggen min en stund. Pia skulle være min hund, slik Kine var.

Kine døde 11 september 2002. Hun ligger bak mange av tispene vi har, og har hatt.

 

Kine var min første egne hund, og jeg lærte mye av henne. Hun vil aldri bli glemt.

 

4 dager før Kine døde, kom det en skjør merkelig sak til oss. Da er vi tilbake til valpekullet som ble født 7. januar. En av disse valpene kom tilbake til oss da eieren ble allergisk, og ikke kunne ha henne lenger. Valpen var nå ni måneder gammel, og desverre svært skeptisk til fremmede folk og ukjente steder. Hun kom til oss i påvente av at Mamma skulle finne et nytt hjem til henne. Samme dag kom jeg ned til Mamma for å se på hunden.

Jeg slengte meg ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Hunden så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen  følelse som ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom hunden og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden.

Hunden het selvsagt Tinka. En uke etter hennes ankomst, på min bursdag, ble hun min. Det var ingen vei utenom. Det så til og med Mamma, som kjøpte henne til meg. Dette ble starten på et eventyr med mye morro, dramatikk, kjærlighet og lærdom.

 

Tinka i Spania

Som sagt var Tinka en veldig skeptisk hund. Jeg husker at vi måtte lukke henne vekk i en annen del av huset når vi fikk besøk. Hun ble bare så altfor redd til at hun kunne være der. Men ett sted kunne Tinka brillijere, og det var på agilitybanen!

Dette bildet er tatt kun få dager etter hun kom til oss:

 

Lille Pia på 3 mndr springer ved siden av

 

Vi begynte å trenge regelmessig to ganger i uka, og etterhvert begynnte vi å konkurrere. Tinka er kommet opp i klasse tre både i agility og hopp.

 

På dette bildet er Tinka ca 4 år. 

 

Her er en liten videosnutt av meg og tinka som går løp i Drammen i 2006

 

 

Jeg hadde nå en flott Sheltiegjeng på tre: Tinka, Taco og Pia.

 

 

Tinka viste tidlig at hun ikke var som alle andre…

 

Det hører med til historien at kattene Rufus og Junior også kom inn i livet mitt i 2002. Rufus i mars, Junior i Oktober.

 

Det skulle gå over to år før noen nye hunder klarte å snike seg inn i hjertet mitt. Denne gangen var det fire små Collievalper. De var desverre syke, og hele vinteren jeg hadde med dem, levde jeg i et slags vakum, hvor det var bare meg og valpene. Det var den tøffeste tiden i mitt liv, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg kom gjennom den i nogenlunde god behold. De lærte meg mye om min egen styrke, og dette har jeg klart å hente frem når jeg har følt at ting går i mot meg, og jeg føler at jeg ikke klarer mer. Da tenker jeg på Mini, kullsøsknene hennes, og den vinteren, og tenker at jeg har da klart meg gjennom verre ting før.

 

 

Jeg skal ikke skrive så mye om Mini, og de andre valpene her, men ønsker du å lese mer om disse valpene, og se en video jeg laget til minne om dem, kan du se på dette innlegget jeg skrev om Mini i november. Bilder av Mini har fortsatt hederplass i stua mi.

Etter Mini døde i april 2005 visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv. Etter noen dager med tomhet begynte jeg, nærmest for å avreagere, å tenke på ny valp. Trangen etter å ha en valp var så veldig stor. Når jeg tenkte rasjonelt på saken, var det faktisk ingen dum idé. Om jeg noen gang skulle ha meg valp mens jeg fortsatt hadde Tinka, måtte det bli nå! Det var nå hun var vant til å «dele meg» med fire små valper, og sjansene for at hun ville godta én, var gode.

 

Jeg satte meg ned med hundebøker, og leste om flere forskjellige raser, blandt annet puddel, og en del andre småraser. Det endte med at vi 15. mai 2005 dro for å hente denne nydelige skapningen:

 

Frisbee, min aller første Bearded Collie

 

Han var så nydelig at både jeg og Mamma fikk tårer i øynene, «Var han virkelig vår??».

Noen flere valpebilder av gutten min (bare fordi han var slik en nydelig valp):

 

På bildet til høyre hadde han akkurat våknet fra narkosen etter navnlebrokkoperasjonen.

 

Her et et par fjasevideoer fra da Frisbee var unghund (videoene er desverre blitt lastet opp og ned så mye at kvaliteten ikke er så mye å skryte av)

 

Sommerfjasevideo med Tinka som gjør div. triks.

 

Vinterfjasevideo

 

Et par kosevalper må også nevnes! «Lille» var en bitteliten Sheltievalp som ble veldig glad i Frisbee. Frisbee var jo nesten bare valpen selv, men gjennom Lille lærte han hvordan han skulle omgås valper.

 

Lille og Frisbee 

Lille, som nå heter Birk, og familien hans, kan du lese mer om på bloggen til Kari. Jeg håper på et gjesteinnlegg om Lille om ikke så altfor lenge 🙂

 

Vinteren 2006/2007 hadde jeg på nytt collievalper gående vinteren igjennom. Disse var helt friske, og det gjorde meg godt å ta vare på friske valper.  Tre av valpene ble gående nesten hele vinteren, fordi jeg fant da ikke folk som var bra nok for dem! Hihi…

En av disse var Niquel. Jeg var så glad i Niquel. Han var, i mine øyne, den vakreste og snilleste av alle Collier i verden!

Video av Niquell, hans søster Novia, og hans bror Nago :

 

 

Slik så Niquel ut da jeg møtte han igjen litt over et år etter han dro fra oss:

 Jeg synes fortsatt han er den vakreste av dem alle!

 

Etter disse valpene tok det et par år før et nytt bikkjetroll kom inn i livet mitt.

Carlisha kom svevende våren 2010. Jeg visste aldri at vi manglet noe, men etter Carlisha kom har jeg jo skjønt at vi brude hatt en «jente-Frisbee» for lenge siden!

 

Her er det første bildet jeg tok av Isha-bikkja (som da het Carla)

 

Her viser Frisbee hvordan man tar et deilig gjørmespa!

 

Den aller siste hunden jeg vil nevne i denne serien om hundene i mitt liv, er en liten haleløs frøken. Hennes navn var Xotic. Hun fikk bare bli åtte uker gammel, men hver eneste sekund levde hun til det fulle!

 

Små poter, dype spor (Minnevideo om Xtotic her)

 

Jeg har felt noen tårer mens jeg har skrevet denne «serien» om hundene i mitt liv, men mest av alt har jeg koset meg med alle bildene, og alle minnene. Hver av disse hundene har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg håper dere lesere også har hatt av glede av å se noen av hundene som har betydd så mye for meg opp igjennom årene 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...