Balsam for sjelen – kveldstur med Tinka og Lillepus

Nå har jeg, Tinka og Lillepus kommet hjem fra en koselig tur nede ved vannet.

Den begynte faktisk litt ubehagelig. Da vi kom ned dit var det fortsatt litt sol, og noen mennesker der nede. Jeg pleier å ha Lillepus i buret, til vi kommer ned på stranden, og får oversikt over evt. hunder som også er der. En dame, kom opp og begynte å spørre meg ut om hva jeg hadde i buret. Jeg sa jo at jeg hadde en katt i buret. Da fortsatte hun å spørre om hvor jeg skulle med katten, og hvorfor. Hun var både sur og uhøflig, så jeg begynte så smått å bli irritert. «Lillepusen min har da like stor rett til å være på stranda som alle andre», tenkte jeg.

I ett forsøk på å bryte den ukoselige stemningen spurte jeg om hun ville hilse på Lillepus. Det ville hun. Da Lillepus kom ut av buret, ble damen helt anderledes. Hun koste med Lillepus, skrøt av hvor fin sele hun hadde, og av halsbåndet som var merket med navn og nummer. Vi pratet litt, før jeg tok katten og hunden min, og ruslet videre.

Etterpå tenkte jeg på om damen kanskje mistenkte meg for å planlegge å sette igjen katten min der nede, eller rett og slett dumpe henne. Det er jo mye av det i disse dager, og det så kanskje litt mistenkelig ut, der jeg kom med katten i bur, og svingte inn på en folketom sti, inn i skogen.  Det var helt rart hvordan damen gikk fra å være sur og uhøflig, til søt og blid, så fort hun fikk hilse på Lillepus.

 

Jeg tok noen bilder da vi kom frem til plassen der vi pleier å hvile. Innen vi kom dit hadde det begynt å bli skumring. Det er derfor både varierende lys og kvalitet på bildene. Noen er tatt med blits, andre uten.

 

 Vakreste Tinka

 

 Tatt nesten samtidig med det forrige, men uten blitz

 

 

Den halen sier vel noe slikt som «Jeg skal erobre Mjøsa!»

 

 Lillepus hører noen andre mennesker. Andre mennesker, på HENNES strand!! 

 

Man ser da hvertfall glade ører, og en hale…

 

 

 Mitt favorittbilde

 

Det er noe spesielt med å ha med disse to på tur. Det er morsomt å gå tur med Beardisen, det er glede hele veien. Det samme er det med lille Dioz-vimsekopp. Det er liv og latter. Når jeg tar med Tinka og Lillepus er det ro. Vi bare rusler, koser oss, stopper opp nå og da for kos og godis, og rusler videre. Uten et ord. Jeg elsker disse turene.  Det er vel det som må kalles «balsam for sjelen».

 

 

Bikkjetroll i Solnedgang

Det var jo egentlig ikke Frisbee sin tur til å være med meg alene i dag. Det bare ble slik, siden Pia har løpetid, og Frisbee derfor ikke kunne være hos Mamma. Han er jo skikkelig gutt, må vite, og skikkelige gutter lar ikke små søte løpetisper være i fred, enda så sinna tispene blir! Dermed kjørte jeg Tinka og Carlisha til «barnevakten», og tok med meg Frisbee ned til Mjøsa.

Jeg og Frisbee hadde en kjempefin kveldstur. Jeg ser at Frisbee koser seg når han får være alenehund litt. Da er han verdens godeste og lydigste bikkjetroll! ikke at han ikke er god til vanlig, men da skal han jo gjerne showe litt for jentene.

Da vi gikk langs Mjøsa var det en nydelig solnedgang, som bare ble rødere og flottere etterhvert som vi gikk.

 

 

 

 

 

Bildene er kanskje litt mørke, men det var nå akkurat slik det var. Jeg synes bildene ble fine. Jeg kan liksom kjenne den kalde høstkvelden, og roen jeg kjente der nede, når jeg ser på dem.

Perfeksjonisten i meg tenkte et øyeblikk at jeg skulle jo hatt potetmel i skjegget hans og på bena, slik at de fine bildene ikke ble ødelagt av at bikkjetrollet akkurat hadde vasset i vannet. Så ombestemte jeg meg. Bildene er perfekte de. Jeg vet hvor mye jobb det er å holde føtter og skjegg på Frisbee fint. Det er ikke noe ro over det. Et småskittent bikkjetroll, med vått skjegg derimot… Det er lykke 🙂

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...