Å leve UTEN «epilepsi hos hund»

Jeg brukte flere år på å lære meg å leve med epilepsi hos hunden min. Det tok lang tid før jeg følte meg komfortabel på hvordan jeg best kunne takle sykdommen og anfallene, praktisk og følelsesmessig. Jeg måtte venne meg til å leve med usikkerheten om når neste anfall ville komme, om hyppigheten av anfallene ville øke, eller om de ville komme sjeldnere.

Jeg har skrevet artikler tidligere, om det å lære seg å leve med epilepsi hos hund. Jeg ante ikke at det skulle være vanskelig å lære seg å leve uten.

Jeg har jo alltid vært åpen om Tinka sin epilepsi. Vi har jo også vært åpne om at hun kom fra eget oppdrett. Jeg begynte å skrive om Tinka sin epilepsi på nettet i 2006.

For meg var det to ting som særlig hjalp. Jeg leste alt jeg kom over, forum, nettsider, rapporter, veterinærtidsskrifter fra utlandet hvor epilepsi var tema. Jeg lagret et utall søk som jeg fikk på epost hver gang en ny side med søkeordene ble registrert. Det andre som hjalp meg enormt, var å bli kjent med andre i samme situasjon. Da opplevde jeg for første gang at det fantes mennesker over hele verden, som hadde snudd livet på hodet, på grunn av en epilepsi-hund. De hadde de samme tankene og følelsene som meg. De forstod jo akkurat hva jeg følte, uansett hvor klønete jeg uttryke meg. De bare visste.

Jeg er fortsatt medlem på alle sider og maillister, jeg ble medlem av, eller startet selv. Rett som det er, kommer det også meldinger og mailer fra folk som har lest om Tinka på bloggen. Det er tydelig at behovet for å snakke med noen i samme situasjon er stort. Det følte jo jeg også. Når jeg leser innlegg og mailer om lange netter med anfall etter anfall, henter hodet og kroppen min  frem følelser av hjelpesløshet, tanker om at «hvis vi bare kunne få sove nå, ville alt være tilbake til normalt i morgen». Man tørr nesten ikke håpe, men gjøre det likevel. Innestengt panikk. Må holde roen. Når morgenen kommer, kjennes natten surrealistisk. Natten var en helt annen verden. Skjedde det virkelig? Jeg leser om å våkne midt på natten av dunking, og jeg kan kjenne klumpen i brystet. Jeg kjenner lettelsen, når de skriver at at hunden bare drømte. Falsk alarm. Man puster ut, og smiler litt for seg selv. Jeg kan forstsatt ta og kjenne på usikkerheten ved å studere hvert minste skritt, hvert minste blikk. Går hun ustøtt? Sjangler hun? Ser hun klar ut i øynene? Er det noe på gang? Jeg vet hvor gjerne man vil ha svarene som ikke finnes. Kan hunden min bli gammel? Vil den ha et godt liv?

Jeg leser, og jeg er der. Følelsesmessig. Jeg er redd for at dette en dag vil være bare ord for meg. Ord, som beskriver situasjoner og følelser jeg ikke kan hente frem.

Hvordan kan jeg være der for mennesker som står midt oppi dette, dersom jeg ikke kan hente frem følelsene? Jeg kjenner at jeg distanserer meg, selvom jeg ikke vet om det er det jeg vil.

Jeg er SÅ takknemmelig for at Frisbee og Carlisha er friske. Jeg håper med hele mitt hjerte at de forblir friske livet ut. Det er likevel vanskelig å takle at ingen trenger omsorgen min lenger. Ikke slik Tinka gjorde. Tinka trengte MEG, ingen andre ville duge. Det kan jeg ikke si om noen av de andre dyrene mine.

Jeg var tunet inn på henne 24 timer i døgnet. Hvert skritt, hvert hopp, hvert blikk, ble observert i øyekroken, og analysert mer eller mindre ubevisst. Hvordan hadde hun det? Var hun påvirket av medisiner? Var det anfall i anmarsj? Var hun lykkelig? Uansett hva jeg planla, tenkte jeg gjennom hvordan Tinka ville takle det. Jeg var så tunet inn på henne, at jeg våknet om natten, gjerne ett par minutter før hun selv våknet av anfall.

Jeg er fortsatt tunet inn. Men det er ingen som sender signaler lenger.

Jeg har helt sikkert vært veldig dårlig til mye i livet. Akkurat å ta vare på Tinka, det var jeg god på. Jeg hadde kunskap, og magefølelsen satt akkurat der den trengte, for at jeg kunne ta beslutninger som føltes riktige for henne.

Å gi Tinka det aller beste livet hun kunne få, det ble livet. Det ble en så stor del av meg, av min identitet, at jeg føler en del på at jeg har mistet litt taket på hvem jeg egentlig er. Skal dette erstattes med noe annet? Skal den delen av meg som var helt dedikert til Tinka bare flakse rundt, helt uten mål og mening? Vanskelig å sette ord på.

Misforstå meg ikke. Aller mest savner jeg Tinka. Personligheten. Sjelen. Det klarer jeg ikke skrive om, knapt nok å snakke om.

Dette handler om et annet tomrom. Om det å plutselig leve uten epilepsi hos hund.

 

bloggtinka

Et av de aller siste bildene av Tinka og meg

 

Skal livet bare gå videre? Sånn… helt uten videre?

Det er stille på bloggen nå for tiden. Jeg vil jo ikke at dette skal være en blogg man blir trist av å lese. Samtidig blir det feil å skulle poste blogginnlegg om alt annet, og late som om ingenting har skjedd. Da Tinka først ble borte, var jeg overasket over at jeg klarte å fungere. Jeg var faktisk bekymret for meg selv, og hvordan jeg ville takle det. Jeg var faktisk ikke så sikker på at livet ville gå videre, og at jeg ville klare å være oppegående igjen, noen gang. Så dramatisk ble det ikke. Helt siden det skjedde, har jeg gjort helt normale ting. Jeg koser og leker med kattene, går tur med hundene, spiser, handler, drar på besøk, og innimellom sover jeg faktisk godt også. Jeg gjør alt dette, som om ingenting har skjedd…

I begynnelsen var jeg lettet over at jeg klarte å fungere, til tross for at jeg har mistet en stor del av meg selv. Det er jo det jeg har. Ordet «jeg» forsvant for elleve år siden. Det ble erstattet med «vi». VI kommer på besøk, VI skal på butikken, VI skal legge oss, VI har hatt anfall. Jeg sier fortsatt «vi». Men nå er hverken jeg, eller de jeg snakker med, sikre på hvem «vi» egentlig er.  Er det jeg og beardisen? Eller er «vi» egentlig bare «jeg», som ikke klarer å forsone meg med at det ikke finnes noen «vi»?

For det er virkelig vanskelig. I elleve år har jeg vært Tinka sitt menneske. Jeg har vært mye annet også, men først og fremst, har jeg vært Tinka sitt menneske. Det er det jeg har prioritert, og det er det jeg har vært aller best til. Så fikk det så være at jeg ikke var like flink til alt annet. Det aller viktigste, DET var jeg hvertfall flink til. Tinka har aldri manglet noe som helst. Hun har aldri vært hjemme alene, jeg har aldri tatt et valg uten å tenke over hvordan det ville påvirke Tinka. Selvsagt har dette definert hvem jeg er. Eller var?

Det har gått nesten to måneder. Lettelsen over at jeg klarer å fungere, har blitt erstattet med frustrasjon over at jeg fungerer så godt som jeg gjør. Det synes absolutt idiotisk at livet skal gå videre, som om ingenting har hendt. Hjertet mitt står på stedet hvil. Det er derfor vanskelig å forholde seg til at resten av livet ikke gjør det. Det durer videre, mens jeg prøver å sakne farten.

Sånn innimellom må jeg rydde opp i rotet i veska mi. Rosa bajseposer som har sklidd ut av rullen, hundegodis som har falt ut av posen, ett og annet sjokoladepapir, ja slike ting som ender opp i en veske. Forrige uke var det på tide med en slik opprydning. Helt nederst fant jeg en boks med fenemal og en velbrukt rosa ball. To ting vi aldri dro hjemmefra uten. Ting jeg ikke trenger lenger, realistisk sett. Likevel la jeg både boksen, og ballen, tilbake i veska da jeg var ferdig med å rydde. Klart de skal ligge der.

Et lite bevis, utenfor mitt eget hjerte, som beviser for meg selv, at livet ikke har gått videre, helt uten å ta notis av det som har skjedd.

 

blogg1

 

Jeg har jo mye godt i livet mitt. Familie, venner og dyr. Av og til har jeg det så fint at jeg ikke tenker på Tinka på en stund. Da kommer frustrasjonen igjen.  Jeg har mistet halve meg selv, også sitter jeg her og har det fint? Skal jeg la livet lure meg til å gå videre? Sånn helt uten videre?

Jeg vet jo at det ikke er slik. Jeg vet jo, når jeg tenker logisk, at det er helt greit å ha det fint. Klart jeg ikke glemmer Tinka, selvom jeg har det fint noen timer. Hver eneste morgen ser jeg etter henne. Det har vært det aller første jeg har gjort når jeg har våknet, hver eneste dag, i elleve år. Det tar noen sekunder før jeg husker.

I en skuff på kontoret ligger halsbåndet hennes. Det fine rosa, med navnet hennes på. Der ligger også en konvolutt med litt pels jeg klippet av henne, før vi dro til Mamma for å møte dyrlegen. Jeg har ikke klart å åpne den skuffen etter hun ble borte. Det er jeg ikke klar for. Ikke enda.

Det høres kanskje veldig dumt ut, men det å skulle skrive på bloggen, legge ut bilder og hverdagshistorier som vitner om at livet går videre, det føles fortsatt vanskelig. Det skjer jo faktisk spennende og fine ting her hjemme også, og jeg vil jo gjerne dele dette med dere, slik jeg pleier å gjøre.

Bloggen min er jo også en del av livet mitt, og jeg håper, og tror, at jeg snart føler meg klar til å la bloggen få gå videre 🙂

 

Ett par gamle bilder dere kanskje, eller kanskje ikke, har sett av Tinka’n:

 

blogg1

Jeg og Tinka var i Spania på ferie sammen

 

bloggtnka

Burtrening: Her hadde jeg nok ikke gitt opp at Tinka kunne lære å sitte i bur.

 

bloggtnka2

Jeg husker ikke helt, men jeg tror vi gjorde narr av tøffe menn med tøffe hunder som visstnok trente IPO

 

 

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...